Brodderier

Brodderier

Etnografisk berøringsangst

MuseumPosted by Brodd 11 Nov, 2015 22:28
Til grunn for at etnografiske museer finnes ligger forestillinger om etnisitet, altså at vi er ulike, men det er ukorrekt, og i vår tid til dels direkte farlig å underbygge at det faktisk er forskjell på folk. Det vil ikke være underlig om dette resulterer i en slags berøringsangst på etnografiske museer. De kutter i bruken av menneskelignende figurer med stereotype trekk, og bruker flere kleshengere. Men dette blir på så mange måter blodfattige utstillinger...

I dag her jeg vært på såkalt museologisk lunsj (kvart over to) med en danske som foreleste om bruk av såkalte mannekenger (dukker som viser drakter m.m.) på etnografiske museer. Museologer liker å problematisere ting, og få ting er så problematiske som det etnografiske museet, for det er her man finner det stereotype, eksotiserende og nedlatende blikket på andre folkeslag - et blikk som ikke er gyldig mer. Foreleseren trakk fram fremstillingen av såkalte buskmenn i Sør-afrika som et velkjent eksempel, men nedvurderingen er ikke alltid så åpenlys for oss – dét er noe av det mest problematiske. I navnet handler det etno-grafiske om hvordan ulikhetene kommer til syne rent materielt. Det samiske finner man etter tradisjonen på det etnografiske museet, men se: det norske folkets historie er på kulturhistorisk museum. Kultur er noe levende, dypt og dynamisk, det grafiske er tross alt bare overflate, representativt og statisk. En norsk museumsansatt vil nok påpeke at jeg overforenkler, bare så det er sagt. Buskmann-utstillingen i Sør-afrika ble opprinnelig vist på deres naturhistoriske museum, sidestilt med planter og dyr altså, men etter hvert rykket de opp til etnografisk museum. Mens hvite folk vistes på historisk museum. I Sør-afrika var det ekstremt, men selv hos oss kan vi finne problematiske ting rett under overflaten.

Foreleseren hadde forsket på et museum i København som viser fram ulike folkeslag gjennom et konsept av en jorden rundt-reise. Ett rom per folkeslag, og her ble det altså brukt såkalte mannekenger med «typiske» klær på, vist fram i store glassmontre. Mannekengene var svært livaktige, slik at man får et inntrykk av at «slik er det». Den eneste figuren i museet med et navn var en byste av museets grunnlegger. Alle disse mannekengene var altså anonyme. Historisk sett er mange av dem faktisk avstøpninger i form av ansiktsmasker av virkelige personer, men på museet er de blitt til typisk indianer, typisk kineser og så videre. Unntatt den danske grunnleggeren. Begynner man å ane et mønster? Jeg vil likevel si at det ikke er riktig så enkelt som at «vi» ser oss selv som individer, mens «de» er «et folkeslag». Vi aksepterer da mannekenger som viser en typisk 70-tallsfamilie på Norsk folkemuseum, selv om alle som bor i dette landet vet at variasjonen i utseendet på nordmenn (også uten å regne med nyere innvandring) er alt for stor i hår- og øyenfarge og kropp til at noen få dukker kan representere hele bildet. Museet fremstår ironisk, men dette er en ironi vi har kontroll på. En enkel måte å løse opp i problemet på er å gi også de utenlandske dukkene navn. Som en bieffekt er dette med på å gi utstillingen et større nærvær, noe som regnes som en positiv egenskap ved en utstilling. Det motsatte har vært forsøkt: på museet i København er noen drakter utstilt bare med en slags kleshenger som en stilisert kropp. Det ser mer tidsmessig ut, og er vanlig på andre museer, men på et etnografisk museum er det kanskje nettopp dette helt kontekstløse man ikke ønsker?

Når etnografiske gjenstander vises fram i isolasjon ser man kanskje ekstra tydelig hvor kunstig museumssituasjonen er; et grunnleggende tema for kontinuerlig debatt. Men det er ikke bare det at gjenstander frysetørret utenfor sin funksjon, de velkjente dioramaene (oppstillinger i et miljø) fryser også inntrykket fast i tid. Det er som om «de etniske» ikke bare er annerledes i utseende, de har heller ingen utvikling – slik som vi har. Det ble nevnt på samlingen at skoleklasser fra Oslo øst unngår Afrika-rommet på Historisk museum fordi det bare viser stammefolk, og det er jo ikke dette som er Afrika. I Sør-afrika har det blitt mye oppmerksomhet rundt buskmannutstillingen som ble nærmest prototypen på det kolonialistiske blikket på urbefolkningen, og dioramaet er nå fjernet – men dokumentert av fotografier. Det man ser på museet nå er altså museets egen tidligere praksis utstilt som en fortidslevning. Det er et hipt metaperspektiv for museumsvante. Bruk av foto i stedet for mannekenger har blitt et vanlig grep, men skaper en mer distansert utstilling? Og kanskje paradoksalt nok har folkegruppen som tidligere ble kalt buskmenn reagert negativt på at de nå ikke er representert konkret mer, de opplever en slags usynliggjøring. I følge foreleseren kan holdningen til amerikanske urbefolkning, de vi kaller indianere, også oppleves som paradoksal. Selv om det er lenge siden de gikk rundt i krigsmundur med fjærkledd hodepynt slik de representeres på en del museer, så brukes disse utstillingene for å skape stolthet for dagens unge. Det finnes altså ikke ett universalgrep man kan gjøre for å komme ut av denne problematikken. Foreleseren nevnte at selv om mannekengene er aktivt med på å forme vårt inntrykk av en gitt folkegruppe under en utstilling, så er de ikke kategorisert som museumsgjenstander, kun som utstillingsteknologi - noe nøytralt. Men om ikke annet har etnisitet et estetisk aspekt. Fargeskalaen i klesdrakter spiller sammen med spesifikke hudtoner – naturlig nok, og dette får man ikke vist hvis det er tabu å vise hud.

Det etniske er en het potet, og nettopp derfor må de etnografiske museene være på ballen, mer enn noen gang. En trend er at museene dreier seg mer mot det å gjøre; det vi kaller immateriell kultur, som kan være tradisjoner, praksiser, tanker. Altså at man beveger seg bort fra det materielle og grafiske, som museene er så fulle av, og over mot åpne rom som fylles med fortellinger og «praksiser»? Tilsynelatende. Men det immaterielle kommer jo til uttrykk i det materielle; de henger sammen. Gjennom å skape en dynamisk kobling mellom gjenstand, hvordan den ble brukt, hva den betød i samfunnet før og hva den betyr nå, kan det etnografiske museet gripe inne i et av vår tids mest akutte temaer og skape forståelse.