Brodderier

Brodderier

Status syndige nytelser

MusikkPosted by Brodd 06 Dec, 2014 16:55

Musikknettstedet Ballade referer til et debattmøte om såkalte Guilty Pleasures, eller syndige nytelser. (http://www.ballade.no/sak/hvorfor-er-noen-gleder-sa-guilty/) Under følger en innledning om emnet, og mitt bidrag til videre debatt ut fra artikkelen i Ballade.

Man skal ikke ha vært musikkinteressert så veldig lenge før man skjønner at det finnes musikk der ute som man ikke «bør» høre på. Det handler om identitet, i det at hvilken musikk du (ikke) hører på er en såkalt identitetsmarkør, men det handler også om etikk, fordi den musikkinteresserte vet at noe musikk er fabrikkonstruert for kommersielle formål, mens annen musikk har en estetikk som gjør den mer ekte. Det handler om høy og lav kultur, og det ekte mot det uekte. Vi lever i toleransens tidsalder. Det er ikke slik lenger at musikk lagd med synthesizere og trommemaskin er «uekte», og det er ikke bare klassisk musikk som er høyverdig – heldigvis. Dermed er ikke disse inndelingene like relevante som de var, og i dag er det heller slik at den musikkinteresserte helst bør like alt. Dette passer med en tidsånd som kalles den postmoderne tilstand der alt flyter, alt er relativt, og dermed er alt like mye verd. Det er viktig å ikke være en dust som tror du vet noe mer enn andre, eller å hevde at det finnes noe (musikk) som rett og slett er bedre. Denne toleransen, som har gjort at mye undervurdert musikk har fått mer av den respekten den nok fortjener, gjør også at det å ha sterke meninger og ha verdier blir litt tabu, i hvert fall vanskelig og problematisk. (Man kan spørre seg om toleranse rett og slett er litt kjedelig?) Hvis den postmoderne tilstand gjennomsyret oss fullstendig ville ikke slikt eksistert, og det ville ikke vært noe debattmøte om det, fordi dette fenomenet forutsetter at det finnes musikk som man ikke «bør» høre på, og at man til og med føler seg litt «syndig» når man innrømmer (overfor seg selv) at man liker den likevel. Det postmoderne menneske som klarer å stille seg absolutt likeverdig overfor ethvert estetisk uttrykk er en idealtype, og som alle slike typer er det noe glatt og usympatisk over dem. Hvor er personligheten hos den som ikke misliker noe? Å ha noen Guilty Pleasures påpeker at det u-perfekte er noe essensielt menneskelig. I stedet for å være virkelig flaue over våre Guilty Pleasures, har de blitt til noe vi flagger og har det moro med sammen med fortrolige venner, noe vi kan bruke som en selskapslek, og noe vi til og med kan bekjenne på et seminar, som altså Ballade refererer. Deltagerne presenterer personlige eksempler som både viser at høy/lav-problematikken fremdeles er levende, og at ekte/uekte (‘fake’ grunge med Nickelback versus ‘ekte’ grunge med Nirvana & co) også oppleves problematisk. Under er mitt innlegg som mest er et supplement til artikkelen på Ballade, men hvor jeg også prøver meg på en fenomenologisk tilnærming mot slutten. Guilty Pleasures griper tak i det sanselige og kroppslige ved å like musikk, og seminaret kommer lite inn på dette.

Guilty pleasures er ei plate med heavybandet Quiet Riot fra 2001, i følge Wikipedia. Kanskje litt GP på grunn av sjangeren, men helt ok skive ellers. Det er også tittelen på ei plate med Barbra Streisand & Barry Gibb fra 2005 – og nå snakker vi! Men hvor er James Last i oversikten?!? James plukka bare de mest fengende partiene fra kjente klassiske komponister og la på lette rytmer, og da jeg var barn var dette en viktig inngang til hva jeg etter hvert skjønte var den ‘ordentlige’ musikken. Men litt fint (og smart) var det nå likevel… og jeg innså med en viss lettelse at det er forskjell på kitch da jeg (først) vantro hørte at cellolæreren på musikklinja hadde dratt helt til Oslo bare for å høre James Last – (men) i konserthuset!?! Etter ca. ett minutts forskning, har jeg landa på at det GP-musikk har til felles er at den stryker deg så til de grader med hårene, og hvis dette skjer i et spesielt øyeblikk i livet, da er effekten (nær) sublim. Det skal man ikke tulle med, men nettopp denne rene kroppslige gleden er jo litt syndig i vår kultur. Så: er GP et fenomen også i land der man ikke er så opptatt av synd? Er GP et protestantisk fenomen? Ser man på italiensk popmusikk, så er det jo en eneste pøl av GP, forsøksvis. Det er de med overskudd av kulturell kapital sitt privilegium å ha såkalte syndige gleder, for da viser man at man har kontroll over sjangre, identitetsmarkører og sitt eget følelsesliv. Musikkpolitiet var mer til stede da jeg var yngre, og jeg måtte holde min affinitet for Burt Bacharachs arrangementer i skjul. Men det er jo tidvis genial musikk, er vel konsensusen i dag tror jeg – så for noe tull. I dag kan man like alt - og: man bør helst like alt? Men når det er ingenting man ikke liker, og det dermed heller ikke finnes GP, hvordan kan man da si at det er noe man VIRKELIG liker? Ikke bare låter og artister som Mariah Carey er GP, jeg vil også hevde at et instrument som synthesizeren er en eneste stor GP. Ingen går til en synth med samme ærefrykt og respekt som man gjør til et flygel. Synthen er øyeblikkelig lykke, og ikke minst så er det potensielt HØYT. Det samme gjelder for el-gitaren. Så viser det seg at mange bruker år av livene sine til seriøs fordypning i disse instrumentene, men det er noe annet. Den primære attraksjonen ligger i kraften og sterke (klang)farger, altså noe helt barnslig. Jeg tror GP minner oss om å være barn, og det er jo litt problematisk. Nå er det jo veldig mye av musikken jeg hører på som gir meg slike følelser, også det som liksom «ikke» er GP, så jeg tror forskjellen må legge i dumheten. Musikk jeg liker å like er smart & deilig, mens GP i stedet er (slitsomt) dum og (likevel uunngåelig, ubegripelig) deilig. Med mer kunnskap og refleksjon har en del musikk beveget seg fra dum til offisielt smart, slik som ABBA, men det finnes likevel en rest: personlige små knapper for det uforståelig uimotståelige.