Brodderier

Brodderier

Burde ikke Billy Elliot heller begynt å bokse?

KommentarerPosted by Brodd 20 Sep, 2014 14:17
Musikalen Billy Elliot settes opp på Folketeatret I Oslo. Dette er en «følg din drøm»-historie, der en gutt i tjukkeste arbeiderklasse-England oppdager han har et talent for ballett, og etter å ha forsert diverse hindringer, spesielt sin tradisjonsbevisste far som mener Billy heller bør bokse, så kommer han inn på Royal School of Ballet i London, gitt. Jeg etterspør: hva er meningen med å vise denne historien på en norsk scene? Det var nok ugreit for gutter å drive med noe så femi som å trene på å danse til utpå 80-tallet en gang, men i dag så har det jo snudd helt andre veien. Jeg vil hevde det er helt uvanlig for en ung gutt å IKKE kunne noen trinn. Dans er mainstream, også for gutter. Boksing, derimot...

Mitt forslag for å gjøre oppsetningen morsommere (mye morsommere!), mer spennende og faktisk litt utfordrende: behold konseptet, men snu på flisa. Dagens Billy Elliot får støtte hjemmefra til å drive med dans, slik helt vanlige norske gutter gjør. Billy er en østkantgutt, og der florerer det jo med hip-hop og denslags. Billy har imidlertid oppdaget en nesten glemt østkantsport med lang kulturhistorie, nemlig boksing. Når han heller vil drive med dét, får han kraftig motstand hjemmefra. I den britiske filmen er den varme og vennlige danselæreren en viktig katalysator, og hun spilles av Julie Walters – et ikon for britisk publikum. I snu-på-flisa-versjonen i Norge kunne vi brukt Cecilia Brækhus som den forståelsesfulle treneren. Hun er et ikon, og vil trekke masse publikum. Nå som hun er kvadruppel verdensmester og ikke har så mye mer å vinne, så har hun sikkert tid også. Rollen hennes ville være altså å være mer attraktiv enn den dølle motparten, dansetreneren. Det ville hun temmelig sikkert klare. Selve konseptet for Billy Elliot beholdes, nemlig en gutt som ikke ønsker eller kan følge hovedstrømmen, og heller vil gjøre sin egen greie. Jeg tror likevel dette ville bli en mer utfordrende forestilling, for her kan det «å følge sin drøm» faktisk bli litt problematisk, selv for velvillige og tolerante middelklasseforeldre. I Folketeatrets tradisjonelle oppsetning kan publikum lene seg tilbake i trygg forvissing om at «slik er ikke jeg», når de ser skildringen av arbeiderklassen, som med sin rolle som bakstreverske skurker gjør det til en ganske politisk forestilling...

For all del, man må kunne kose seg med god dans og musikk, og Elton John lager fin musikk han. Men i «den omvendte Billy Elliot» som jeg foreslår her, så kunne man jo brukt Eye of the Tiger … og lydsporet til Jack Johnson med Miles Davis :D