Brodderier

Brodderier

Fremtidsutikter for støtte til frivillighet

KulturpolitikkPosted by Brodd 21 Oct, 2014 12:43

Høyresiden hyller det private initiativ, og innenfor kulturlivet er ingenting bedre enn frivillighet som foregår utenfor 'det offentlige' (fysjom!). Også jeg liker personlige og lokale initiativ der drivkraften er idealisme, for slike organisasjoner har unike kvaliteter. Svært mange av dagens klubber, lag, foreninger, kor og korps har røtter i arbeiderbevegelsen eller religiøse organisasjoner, så det er bred politisk oppslutning om dette. Likevel legger vår regjering opp til en politikk som stikker skikkelig med kjepper i de hjulene som idealistene prøver å holde i gang. Det er dobbeltmoral så det holder. Her er et eksempel fra NRK.

Og her er litt om min hverdag, og hvordan en høyredefinisjon av "frihet" skaper kaos: Jeg er engasjert i det frivillige musikklivet, som leder av et musikkorps. Her har jeg lagt ned *temmelig* menge timer utbetalt arbeide, det vil en del vite noe om. Det har jeg ikke noe problem med, så lenge jeg opplever at jeg bruker de timene til noe fornuftig, nemlig å bidra til et godt miljø på lokalskolen og å gi unger en god start på et musikalsk liv (intet mindre). Som leder er det en av mine viktigste oppgaver å skaffe penger til driften. Hos oss er omtrent 1/3 av midlene offentlig støtte. Det kan man selvsagt si noe om, for våre protokoller viser at det var en god del mer å hente på 80- og 90-tallet, så kulturløfte meg her og der - men det er egentlig en annen debatt. Det jeg ønsker meg aller mest er faktisk forutsigbarhet. Når jeg ikke vet hvor mye aktivitet vi kan planlegge neste år, og/eller når jeg på hælen må begrense instruktørenes tidsbruk fordi lokalpolitierne (H/FrP) helt plutselig finner ut de skal halvere støtten til frivillig aktivitet akkurat dét året, da føles litt for mange av mine ubetalte timer både bortkastede og meningsløse. Ikke alle, men noen, og nok til at det påvirker motivasjonen ganske mye.

I forslaget til statsbudsjett for 2015 foreslår regjeringen å flytte finansieringen av statens frivillighetsmidler over til de såkalte tippemidlene, i stedet for å komme som en bevilling. I utgangspunktet er ikke dette noen nedskjæring, i teorien kan det til og med bli en (kort) oppgang, hvis folk bare gidder å spille enda mer Lotto da. Problem nr. 1 er jo at folks spille-interesse faktisk varierer, og dermed blir altså også våre inntekter variable og u-forutsigbare. Les mer om det her i Ballade. Uforutsigbarhet er altså veldig demotiverende, og jeg vil tro det virker på samme måte for flere enn meg.
Problem nr. 2 har såvidt jeg vet ingen kobla dette opp mot, men: et av regjeringens langtidsprosjekt er jo å avvikle Norsk Tippings spill-monopol og slippe til Betsson, Unibet & al - internasjonale firmaer som har lobba hardt for å slippe til i Norge. At vi får større utvalg av ting å spille på passer perfekt inn i en høyre-definisjon av frihet. Disse selskapene påstår at de til gjengjeld vil støtte norsk idrett, altså "gi noe tilbake". (Norsk tipping genererer jo enorme midler til idrett, og litt til kultur.) Men som vi har sett i tv-reklamene, så vil de nye aktørene gjøre dette på individnivå. Det er der de kan profilere seg, og oppnå god norsk win-win. Bred og anonym kulturstøtte har jeg ikke hørt et pip om. Ser man hva som kommer til å skje? For det første er denne dereguleringen en del av et generelt frihetsprosjekt der "valgfrihet" er mantraet, mens understrømmen i dette kjempeprosjektet er å slippe til store utenlandske kommersielle aktører som har som grunnleggende forretningsmodell å føre penger ut av Norge. Hint: det mange kaller "våre skattepenger" utgjør størstedelen. Aleris og Adecco (helse, bemanning) er ikke akkurat fattige, og ikke Egmont (medier) eller de nevnte spillselskapene heller. Disse selskapene vil gi mindre tilbake, fordi deres modell jo er å skaffe mest mulig til seg selv. Trenger folk friheten til å få bruke Unibet og Betsson? Klart de gjør. Men: at andre kommer inn har som konsekvens at Norsk Tipping får minket andel av markedet, og dette går direkte på det beløpet som går til frivillig arbeid som jeg og tusenvis andre driver med. Regjeringen kan jo hevde at folk flest må vise ansvar og velge Norsk tippings Lotto fremfor UniBet da, hvis de vil støtte det frivillige kulturlivet. Folket blir 'ansvarliggjort', og selv slipper de debatt. Virker snedig.

Jeg vil hevde regjerningen viser total ansvarsfraskrivelse overfor å tilrettelegge for frivillighet. Forutsigbarhet er en forutsetning for at det kan blomstre skikkelig. Forutsigbarhet er ikke kostbart, men det krever prinsipper og kunnskap og at man ikke har dårlig skjulte agendaer som peker en annen vei. Selv om jeg nevner høyresiden ofte her, så er ikke politisk sympati som en forutsetning for det jeg gjør, og jeg tar gjerne imot støtte fra bydelen og det borgerlige byrådet vårt smiley Frivillighet baserer seg på og er motivert av mange immaterielle verdier, og opplevelsen av støtte er faktisk svært viktig. Denne lag-følelsen har ingenting med partipolitikk å gjøre, egentlig, er min opplevelse hittil i alle fall. Regjeringen herper lagfølelsen. Nå ser det ut som at vi på grunnplanet skal bare produsere noe som de på toppen kan sole seg i, på tross av politikken deres. Jeg kjenner at det ikke akkurat motiverer meg.











Hvorfor man bør være forsiktig med såkalt instrumentell argumentasjon i kulturpolitikken.

KulturpolitikkPosted by Brodd 25 Sep, 2014 11:31

Hensikten med denne artikkelen er å debattere en del av argumentasjon som brukes om hvor «bra» musikk er for folk, med mål om å peke ut en del vanlig argumentasjon som egentlig viser seg å være svak. I en kamp om penger i et kommunestyre kan svak argumentasjon bli kritisk. Jeg prøver meg som ‘djevelens advokat’ og vil underveis kanskje framstå som en musikkhater, men jeg vil altså at man skal bruke holdbare argumenter som lar seg forsvare både etisk og politisk, og da må man tørre å være selvkritisk.

«Musikk er bra for helsa», «Musikere har større hjerne», «Et rikt musikkliv får høyt utdannede til å flytte til kommunen», «musikk fremmer toleranse og et godt miljø» og så videre… Alt dette er argumenter som brukes om hvor bra det er å drive med musikk, og de dukker gjerne opp når man trenger mere penger, eller trenger å forsvare pengebruken sin. Man kan tenke seg at noen argumenterer overfor kommunestyret: bygg ut kulturskolen, for dette vil gjøre at flere familier med høy utdanning vil flytte hit, og det gir gode skatteinntekter. Dette er et såkalt instrumentelt argument. Det å bygge ut musikktilbudet blir et instrument for å oppnå noe annet enn musikken i seg selv, nemlig tilflytning. Slike argumenter har utløst i millioner av kroner i offentlig støtte til musikktiltak, for å ikke snakke om byggingen nye flotte kulturhus «på hvert nes». Så: hvorfor er det (likevel) risikabelt å argumentere slik?

Argumenter for instrumentell bruk av musikk kan vise seg å være usann eller i alle fall udokumenterbar, argumentene kan være alt for generelle og gjelde for også andre aktiviteter, og de kan være etisk diskutable. Jeg går gjennom noen eksempler:

For det første er bevisene tvilsomme. Richard Florida sin teori om «The Creative Class» ligger ofte til grunn når det argumenteres for at et godt musikk- og kulturtilbud tiltrekker seg attraktive innbyggere. Hans kreative klasse er langt mer enn kunstnere; alle som på en eller annen måte er kreative i jobben sin, slik som mediefolk, arkitekter og programmerere. Hvis man bare klarer å skape et slags kreativt miljø, så vil disse flokke seg, og et rikt kulturliv vil selvsagt bidra til dette. Musikalsk aktivitet blir her et instrument for å oppnå økonomiske resultater gjennom høyere skatteinngang, flere investeringer og mindre arbeidsledighet. I den grad stedsutvikling overhode har klart å tiltrekke seg ‘den kreative klassen’ noe sted, så viser det seg at kulturlivet ikke er utslagsgivende når familier vurderer flytting. Ting som attraktive arbeidsplasser, godt skole- og barnehagetilbud, tilgang på god bolig og gode kommunikasjoner er alltid på topp i alle undersøkelser om dette. Turterreng og skiløyper er viktigere enn kultur, noe man kan si er en særnorsk ting, men det gjelder også for høyt utdannende, som ellers er de som er de største kulturkonsumentene. Ingen svarer at «vi flyttet til X-nes fordi vi hørte at de hadde så kjempebra kulturskole og så mange kor». Dette betyr ikke at kulturlivet er uviktig, men argumentasjonen lar seg ikke verifisere med fakta. Man kan derfor møte seg selv i døra: la oss si at en gitt kommune bestemmer seg for å satse voldsomt på å ruste opp kulturskolen, i den tro at dette vil trekke til seg innflyttere, men uten å gjøre noe som helst annet til tross for at for eksempel barnehagetilbudet er mangelfullt. Tre år senere har det ikke kommet noen nye innflyttere, og derfor kan kommunestyret legge ned kulturskolen, med gode argumenter på hånd. Dette er selve hovedfaren ved å bruke instrumentelle argumenter: de lar seg sjelden bevise så godt som man gjerne vil.

For det andre kan instrumentelle argumenter vise seg å være utbyttbare. «Musikk er helsefremmende» er sikkert sant til en viss grad. Men man kan faktisk også peke på det motsatte, at det å spille innebærer å være enda mer innendørs, og at noen instrumenter har arbeidsstillinger som kan gi belastningsskader. Andre aktiviteter som idrett kan sannsynliggjøre at de er mer helsefremmende. Selv om argumentet kan ha noe for seg, kan man bytte ut musikk med noe annet, og det andre kan til og med være mer effektivt, hvis helse altså er det egentlige målet.

For det tredje er instrumentelle argumenter noen ganger etisk tvilsomme, slik som «musikk gir større hjerne». Det er et morsomt og interessant funn det der at visse deler av hjernen ser ut til å ha økt i volum hos de som har øvd mye på et instrument i sitt liv. Blant annet er dette påvist hos Einstein. Men dette kaller jeg et so what-argument. For at dette skal være et positivt argument må det være et premiss at større hjerne = bedre hjerne og at de med ‘bedre’ hjerne fortjener et eller annet – som mere penger? Statistisk har menn større hjerne enn kvinner, og dette faktum har vært brukt som et medisinsk/biologisk argument for at menn er bedre skikket en kvinner til å ta viktige avgjørelser og utføre komplisert mentalt arbeid. Dagens hjerneforskere kan ikke bevise noen sammenheng mellom størrelse og intelligens på friske hjerner, og dessuten er det nå et kulturelt tabu å hevde at selv en eventuell sammenheng burde få samfunnsmessige konsekvenser. Derfor er dette et etisk tvilsomt argument. Hvis man med utgangspunkt i noen forskningsresultater er sikker på at musikalsk aktivitet gir større hjerne, og for alvor mener at dette i seg selv gjør musikere så smarte at aktiviteten fortjener (mer) offentlig støtte, så må man vel godta kjønnsvariasjonen også. Det er likevel mitt inntrykk, etter å ha jobbet en del med hjerneforskning i forbindelse med masteroppgaven min, at seriøse hjerneforskere er sterkt i tvil om hva de ulike funnene egentlig betyr. Hittil har man ikke klart å finne entydige fysiske forskjeller på hjernene til psykisk friske og de med schizofreni. Når man ikke engang kan identifisere om en person har en alvorlig sinnslidelse med lav funksjonsevne ved å undersøke hjernen, da kan man neppe konkludere at vedkommende har en slags «bedre» hjerne heller, ut fra dagens hjerneskanninger. Såkalte fMRI-bilder viser at visse områder aktiveres ved musikalsk aktivitet, andre områder ved matematikk osv., og visstnok skal musikalsk aktivitet være en gunstig stimulans for mange områder. Men dette er altså bare bilder. Fargefeltene viser områder hvor det er litt mer aktivitet enn andre områder, men forskjellen i aktivitetsnivå er mye mindre enn det ser ut for; ofte er den bare 1-3%. Nesten enhver mental prosess aktiverer mange områder i hjernen. fMRI-bildene sier ikke noe om samspillet i hjernen, som er helt nødvendig, og har derfor begrenset verdi. Ved hjelp av denne teknologien kan hjerneforskere si litt mer om hvor vi tenker, men fremdeles ikke så mye om hvordan. Argumentet om at musikalsk aktivitet gir en bilologisk / medisinsk «bedre» hjerne baserer seg på overfortolkning av visse funn, kanskje motivert av at man vil gjerne at det skal være sånn. Idioter kan ha store og medisinsk funksjonsfriske hjerner; det er ikke det som er problemet deres. Å spille musikk for å få større hjerne er argument med tvilsom verdi. Det er også av den samme typen instrumentell argumentasjon som mange andre: musikk kan la seg erstatte av noe annet. Altså: hvis sjakk viser seg å ha endre bedre effekt på hjernens vekst, da bør man jo satse på det, og kutte ut musikk snarest.

For det fjerde trenger mange argumenter av denne typen å utdypes før de eventuelt kan vise seg å være riktige. Et utsagn som «musikk fremmer toleranse og et godt miljø» tas gjerne som en selvfølgelig sannhet (og er også derfor et litt svakt argument), men er det egentlig sant at musikk i seg selv virker slik? Musikk kan sies å være et felles språk mellom mennesker. Det har i hvert fall potensiale til å være det. Men det er mange typer musikk, og i kulturlivet ser vi betydelig segregering, fremdeles. Publikum som går i konserthus og på de store institusjonsteatrene er rekruttert fra samfunnslag med høy utdanning og god inntekt. Brukere av kulturskoletilbud er ikke et tverrsnitt av befolkningen, på nasjonalt aggregert nivå (altså: her er det en del lokale unntak). Et fenomen er at såkalt mesterpedagogikk står sterkt i musikkundervisningen fremdeles, det vil si at en tradisjon overføres fra en generasjon til en annen gjennom personlige møter, også kjent som helt vanlige pianotimer etc. Det personlige forholdet mellom lærer og elev er her viktig, og både lærer og elev får lettest et godt forhold til den som ligner en selv, noe som er spesielt viktig for et langt undervisningsforløp. Dermed blir det til at læreren reproduserer seg selv, så å si, og det at musikklærere tradisjonelt kommer fra middelklassen gjentar seg en generasjon til. Den tette kontakten med gode pedagoger er både kulturskolens kanskje beste argument, samtidig som selve strukturen er problematisk. Hvor toleranse- og miljøskapende enn det å ha enetimer der man bare dyrker sin egeninteresse? Enhver lagidrett er slik sett bedre, hvis det altså er dette som er det egentlige målet. Før dette argumentet kan være gyldig, bør man altså være sikker på at man har en bredde i den pedagogiske stallen og i tilbudet, og at man sørger for at elevene faktisk møter andre og samhandler med dem. At tilbudet har en viss oppbygning der man er klar over alt dette må altså være en del av argumentasjonen, før den blir god og gyldig. Musikk i seg selv kan både integrere, men den kan også segregere.

Sorry Mac! Ingen samfunn står eller faller på om musikktilbudet er godt utbygd, og om du får større hjerne av å spille (masse) musikk er sannsynligvis bare kuriøst i forhold til om du blir et godt og samfunnsnyttig menneske. Helseeffekten kan oppnås minst like bra gjennom andre aktiviteter, eller? Musikk og andre kulturtilbud er ikke livsviktige, det kan man for eksempel sammenligne med Maslows behovshierarki, men det handler om livs-kvalitet. Er ikke det et godt nok argument?
Konklusjon følger…



Hvordan beholde positivt foreldreengasjement og samtidig tilby anstendige vilkår i et musikkorps?

KulturpolitikkPosted by Brodd 22 Sep, 2014 10:56

Jeg har i noen år vært leder av et skolemusikkorps i Oslo. Mange av utfordringene er de samme som de «alltid» har vært, mens det også har skjedd en utvikling. Først og fremst har det skjedd en profesjonalisering av det pedagogiske innholdet - mens administreringen er omtrent like amatørmessig som før. Det er dette spriket, mellom profesjonelle krav og amatørenes ressurser – som jeg vil ta opp her. Amatør er ikke noe nedsettende her, men et faktum. Amatør-driften av skolekorpsene er noe jeg gjerne vil beholde, fordi frivillighet har noen spesielle kvaliteter. Men det stilles altså noen andre krav nå enn tidligere. Jeg har et forslag til hvordan instruktørdelen av skolekorpsene kan organiseres annerledes, slik at amatørene kan fortsette med det de er gode til med god samvittighet, mens instruktørene får bedre arbeidsforhold.

Min egen bakgrunn kan illustrere den historiske utviklingen. Da jeg selv gikk i korps for rundt førti år siden, fikk jeg først opplæring på instrumentet i cirka et års tid, og sammen med notekurset var det alt. Etter dette var jeg overlatt til meg selv. Måten å bli bedre å spille var ved å være med i samspillet. Etter hvert ble det noen sporadiske seminarer. Min første lærer var amatør, og han var også dirigenten, mens de som hadde seminarer var de første utdannede pedagogene jeg møtte. Etter hvert ble jeg jo ‘stor’, og som en av de bedre musikerne i korpset fikk jeg i oppdrag å lære opp de yngre. I samtaler med andre om dette får jeg bekreftet at min karriere var et veldig vanlig opplegg. Dette var i korpsenes gullalder i Norge, med et enormt antall aktive barn. Noenav oss ble også profesjonelle musikere, så det er ikke dét.

Skolekorpset jeg leder i dag gir et annet tilbud. Vi hyrer et knippe profesjonelle pedagoger som gir barna ene-undervisning fra første dag, og dette fortsetter så lenge barnet er medlem av korpset. Pedagogene kommer til skolen, og det gjør også dirigenten, og all aktivitet foregår innenfor utvidet skoledag, i praksis før 16:30. Det vi i praksis driver med er en musikkskole, og den er på mange måter fullt på høyde med Oslo kulturskoles tilbud fordi pedagogene kommer fra samme sted. Kvaliteten på tilbudet er noe som foreldre ved skolen setter pris på, for den saks skyld ved at vi har omtrent samme årskontingent som dem. Å gå tilbake til den gamle modellen er ikke aktuelt. At det ble gjort sånn i min tid og før det handlet også om mangel på ordentlige pedagoger, men dette har endret seg. Driften er likevel omtrent som før. Vi søker på, og mottar en del offentlig støtte fra ulike kilder, men vi hadde likevel aldri fått dette til å gå rundt uten to at to faktorer er på plass:

1. All administrasjon er ubetalt, og utføres av et frivillig styre. Her trengs det en ildsjel eller flere som er villige til å legge ned en del gratisarbeid. Styrets hovedoppgave er å skaffe penger til driften, men i denne sammenhengen er det den administrative oppgaven som er interessant.

2. Instruktørene mottar en timelønn som isolert sett er «grei nok», men: det er ingen ordentlig sykelønnsordning, det er ikke feriepenger og heller ikke pensjonspoeng. Instruktørene er ikke ansatte hos oss, vi kjøper tjenester av dem som enkeltmannsforetak. I sitt eget firma får de ordne alt det andre selv. Kalkulerer man inn dette på en seriøs måte, med et langsiktig perspektiv, så er ikke timelønnen vår så veldig bra lengre.

Så lenge alle er amatører og drevet av idealisme, så får jo dette være greit nok. Nå er altså instruktørene ikke amatører mer, og det er dette som gjør at vi kan skape et attraktivt tilbud. Et styre som jobber på frivillig basis kan ikke tilby en tilsvarende profesjonalisert administrasjon, som inkluderer personalledelse. Selve den grunnleggende forretningsmodellen er også feil: honoraret som er «bra nok» for en entusiast, er egentlig ikke høyt nok for en bærekraftig yrkeskarriere. Resultatet er at musikkorpset bidrar til den generelle underbetalingen av kulturarbeidere, og at korpset selv står i konstant fare for å miste gode instruktører den dagen de får seg en ordentlig jobb. Siden det er noe feil med den grunnleggende forretningsmodellen her, så er jo en løsning å legge ned driften; den er egentlig ikke liv laga! Hva er alternativet? Mitt utgangspunkt er at man bør forsøke å bevare så mye som mulig av det frivillige engasjementet, samtidig som brukerne, altså barna, faktisk får et godt tilbud om musikkundervisning.

I mange kommuner i Norge er det slik at den lokale kulturskolen tilbyr musikkorpsene dirigent- og instruktørtjenester, til varierende pris. Korpsene blir en mer eller mindre integrert del av kulturskolens tilbud. I Oslo er kulturskolen liten i forhold til folketallet. Dette har historiske årsaker, idet at tilbudet av privat musikkundervisning i form av «pianotanter» og andre har vært mye større enn i andre deler av landet. I forlengelsen av dette finnes det en rekke private musikkskoler også. Oslo musikkskole er et eksempel der det er mange ansatte. Rent politisk kan det finnes gode argumenter mot at kommunale tilbud skal konkurrere med allerede eksisterende private tilbud. Men privatundervisningen er jevnt over en god del dyrere enn det man betaler på kulturskoler ellers i landet, og tilbudet er ujevnt fordelt geografisk i byen, så kanskje på grunn av dette så har Oslo likevel et ganske omfattende kommunalt kulturskoletilbud i dag. De driver faktisk også med en slags utleie av instruktører til korps, men i begrenset omfang. Det er bare noen få korps som nyter godt av dette, og hvordan man kommer inn i denne ordningen har vist seg å være svært vanskelig å finne ut av. Oslo kulturskole er på mange måter alt for liten, selv om det er mange ansatte der, og den nesten konstante trusselen om budsjettnedskjæringer er vel den offisielle forklaringen på at de ikke har klart å utvide tilbudet til flere korps. For oss hadde det vært en lettelse å kunne leie inn instruktører i visshet om at sosiale ytelser som sykepenger, feriepenger og pensjonspoeng var ivaretatt hos en profesjonell aktør. Vi i korpsstyret har verken kompetanse eller ressurser til dette, noe som gjør at vi driver litt useriøst overfor instruktørene, noe som igjen gjør at det det faglige innholdet står i fare. Vi har massevis av velvilje og entusiasme, men det alene er ikke nok.

Den enkleste løsningen vil da være å jobbe politisk for å øke bevillingene til Oslo kulturskole - mot en lovnad om at de skal prioritere å tilby flere instruktører til korpsene rundt omkring. Det finnes også en annen løsning, som kanskje har noen positive virkninger som er verd å undersøke:

I stedet for kulturskolen, så blir korpsets dirigent og instruktører ansatt i små timesstillinger på den lokale skolen. Skolekorpset ved foreldregruppen som driver det, kjøper så timer av skolen. Prisen her vil være den samme som den vi betaler i dag. Den økonomiske utfordringen med å skaffe midler: få inn kontingent, selge lodd og kaker, skrive søknader … vil altså være den samme. Rent psykologisk vil det være en stor forskjell, da styret vil kunne senke skuldrene i forvissning om at de formelle arbeidsforholdene for våre profesjonelle pedagoger var nettopp profesjonelle. Fordelen med å la pedagogene være tilknyttet skolen handler også om det lokale. Oslo kulturskole er stor, sentral og dermed egentlig uunngåelig anonym. Den lokale skolen og skolekorpset har historisk samarbeidet tett. Til langt ut på 50-tallet var det en selvfølge at overlæreren (rektor) også var styreformann i skolekorpset, selv om det også den gangen var en uavhengig forening drevet av foreldre ved skolen, slik som i dag. En fordel for skolen i denne ordningen er at de faktisk får tilgang til godt skolerte musikkpedagoger. Musikkfaget på de fleste grunnskoler er stemoderlig behandlet, og svært mange av lærerne som har det har ikke musikkpedagogisk utdanning. Faget er såpass lite at skolen ofte ikke kan tilby store stillinger som er attraktive. Dette er altså en måte å få inn musikkpedagoger via en annen inngang. Flere av korpsets pedagoger vil være interessert i et utvidet engasjement, altså litt korps og litt klasseundervisning. Noen vil kanskje også være interessert i vikartimer. De kjenner til og med mange av barna fra før, noe man ikke skal undervurdere. Selv om en slik ordning ville by på litt papirarbeid med ansettelser, så vil det kunne være noe å hente for skolen selv også. Dette må selvsagt finansieres, og den modellen her vil innebære at offentlige kulturmidler må spres på aktuelle skoler som har skolemusikkorps, i stedet for å samles i kulturskolen. Musikkorpsene er et lokalt initiativ og tett knyttet til den aktuelle skolen. Dette er bra, for det lokale er nøkkelen til å utløse frivillig engasjement. Pedagoger som kommer fra «sentralinstitusjonen» er i seg selv helt sikkert gode, men organiseringen kan skape en avstand som gjør at det lokale engasjementet ikke vekkes, og uten foreldre, da forsvinner skolekorpset. Eller: det blir profesjonalisert i den grad at det faktisk drives av skolens administrasjon. Dét er også en modell. Men hvis lokalt frivillig engasjement er en kvalitet – og det mener jeg det er, for både barn og voksne, så kunne denne modellen være verd å jobbe for.