Brodderier

Brodderier

Etnografisk berøringsangst

MuseumPosted by Brodd 11 Nov, 2015 22:28
Til grunn for at etnografiske museer finnes ligger forestillinger om etnisitet, altså at vi er ulike, men det er ukorrekt, og i vår tid til dels direkte farlig å underbygge at det faktisk er forskjell på folk. Det vil ikke være underlig om dette resulterer i en slags berøringsangst på etnografiske museer. De kutter i bruken av menneskelignende figurer med stereotype trekk, og bruker flere kleshengere. Men dette blir på så mange måter blodfattige utstillinger...

I dag her jeg vært på såkalt museologisk lunsj (kvart over to) med en danske som foreleste om bruk av såkalte mannekenger (dukker som viser drakter m.m.) på etnografiske museer. Museologer liker å problematisere ting, og få ting er så problematiske som det etnografiske museet, for det er her man finner det stereotype, eksotiserende og nedlatende blikket på andre folkeslag - et blikk som ikke er gyldig mer. Foreleseren trakk fram fremstillingen av såkalte buskmenn i Sør-afrika som et velkjent eksempel, men nedvurderingen er ikke alltid så åpenlys for oss – dét er noe av det mest problematiske. I navnet handler det etno-grafiske om hvordan ulikhetene kommer til syne rent materielt. Det samiske finner man etter tradisjonen på det etnografiske museet, men se: det norske folkets historie er på kulturhistorisk museum. Kultur er noe levende, dypt og dynamisk, det grafiske er tross alt bare overflate, representativt og statisk. En norsk museumsansatt vil nok påpeke at jeg overforenkler, bare så det er sagt. Buskmann-utstillingen i Sør-afrika ble opprinnelig vist på deres naturhistoriske museum, sidestilt med planter og dyr altså, men etter hvert rykket de opp til etnografisk museum. Mens hvite folk vistes på historisk museum. I Sør-afrika var det ekstremt, men selv hos oss kan vi finne problematiske ting rett under overflaten.

Foreleseren hadde forsket på et museum i København som viser fram ulike folkeslag gjennom et konsept av en jorden rundt-reise. Ett rom per folkeslag, og her ble det altså brukt såkalte mannekenger med «typiske» klær på, vist fram i store glassmontre. Mannekengene var svært livaktige, slik at man får et inntrykk av at «slik er det». Den eneste figuren i museet med et navn var en byste av museets grunnlegger. Alle disse mannekengene var altså anonyme. Historisk sett er mange av dem faktisk avstøpninger i form av ansiktsmasker av virkelige personer, men på museet er de blitt til typisk indianer, typisk kineser og så videre. Unntatt den danske grunnleggeren. Begynner man å ane et mønster? Jeg vil likevel si at det ikke er riktig så enkelt som at «vi» ser oss selv som individer, mens «de» er «et folkeslag». Vi aksepterer da mannekenger som viser en typisk 70-tallsfamilie på Norsk folkemuseum, selv om alle som bor i dette landet vet at variasjonen i utseendet på nordmenn (også uten å regne med nyere innvandring) er alt for stor i hår- og øyenfarge og kropp til at noen få dukker kan representere hele bildet. Museet fremstår ironisk, men dette er en ironi vi har kontroll på. En enkel måte å løse opp i problemet på er å gi også de utenlandske dukkene navn. Som en bieffekt er dette med på å gi utstillingen et større nærvær, noe som regnes som en positiv egenskap ved en utstilling. Det motsatte har vært forsøkt: på museet i København er noen drakter utstilt bare med en slags kleshenger som en stilisert kropp. Det ser mer tidsmessig ut, og er vanlig på andre museer, men på et etnografisk museum er det kanskje nettopp dette helt kontekstløse man ikke ønsker?

Når etnografiske gjenstander vises fram i isolasjon ser man kanskje ekstra tydelig hvor kunstig museumssituasjonen er; et grunnleggende tema for kontinuerlig debatt. Men det er ikke bare det at gjenstander frysetørret utenfor sin funksjon, de velkjente dioramaene (oppstillinger i et miljø) fryser også inntrykket fast i tid. Det er som om «de etniske» ikke bare er annerledes i utseende, de har heller ingen utvikling – slik som vi har. Det ble nevnt på samlingen at skoleklasser fra Oslo øst unngår Afrika-rommet på Historisk museum fordi det bare viser stammefolk, og det er jo ikke dette som er Afrika. I Sør-afrika har det blitt mye oppmerksomhet rundt buskmannutstillingen som ble nærmest prototypen på det kolonialistiske blikket på urbefolkningen, og dioramaet er nå fjernet – men dokumentert av fotografier. Det man ser på museet nå er altså museets egen tidligere praksis utstilt som en fortidslevning. Det er et hipt metaperspektiv for museumsvante. Bruk av foto i stedet for mannekenger har blitt et vanlig grep, men skaper en mer distansert utstilling? Og kanskje paradoksalt nok har folkegruppen som tidligere ble kalt buskmenn reagert negativt på at de nå ikke er representert konkret mer, de opplever en slags usynliggjøring. I følge foreleseren kan holdningen til amerikanske urbefolkning, de vi kaller indianere, også oppleves som paradoksal. Selv om det er lenge siden de gikk rundt i krigsmundur med fjærkledd hodepynt slik de representeres på en del museer, så brukes disse utstillingene for å skape stolthet for dagens unge. Det finnes altså ikke ett universalgrep man kan gjøre for å komme ut av denne problematikken. Foreleseren nevnte at selv om mannekengene er aktivt med på å forme vårt inntrykk av en gitt folkegruppe under en utstilling, så er de ikke kategorisert som museumsgjenstander, kun som utstillingsteknologi - noe nøytralt. Men om ikke annet har etnisitet et estetisk aspekt. Fargeskalaen i klesdrakter spiller sammen med spesifikke hudtoner – naturlig nok, og dette får man ikke vist hvis det er tabu å vise hud.

Det etniske er en het potet, og nettopp derfor må de etnografiske museene være på ballen, mer enn noen gang. En trend er at museene dreier seg mer mot det å gjøre; det vi kaller immateriell kultur, som kan være tradisjoner, praksiser, tanker. Altså at man beveger seg bort fra det materielle og grafiske, som museene er så fulle av, og over mot åpne rom som fylles med fortellinger og «praksiser»? Tilsynelatende. Men det immaterielle kommer jo til uttrykk i det materielle; de henger sammen. Gjennom å skape en dynamisk kobling mellom gjenstand, hvordan den ble brukt, hva den betød i samfunnet før og hva den betyr nå, kan det etnografiske museet gripe inne i et av vår tids mest akutte temaer og skape forståelse.







Museumsanmeldelse, HL-senteret

MuseumPosted by Brodd 20 Sep, 2014 15:17

Forsommeren 2014 var mitt første besøk på HL-senteret, og jeg dro sammen med en 14-åring. Jeg vil beskrive og analysere plasseringen, bygningen, hvordan den brukes og hvordan selve utstillingen fungerer. Min bakgrunn for å mene noe om dette er rent formelt at jeg har en ny mastergrad i Kulturstudier, og at jeg i masteroppgaven min skrev om en utstilling. I den sammenheng måtte jeg lese mye museologi, og har derfor fått et mer faglig forhold til utstillinger enn jeg hadde. Som privatperson er jeg uansett veldig interessert i ulike museer, både innen kunst og de mer tematiske. I denne teksten er utgangspunktet at jeg er en "undrende førstegangsbesøkende" med åpent sinn, men jeg er samtidig kritisk, og her og der gjør jeg koblinger opp mot teori og prakses som jeg kjenner fra andre steder.

HL-senteret, også kjente som Holocaust-senteret, ligger på Bygdøy i Oslo. Hvilken rolle spiller plasseringen? Den direkte grunnen til plasseringen er at eiendommen var Quislings residens under krigen. Holocaust-museet står som et monument over de man må anta Qusling hatet aller mest, og blir dermed en slags symbolsk seier over den nazismen han sto for. Plasseringen er en triumferende ironi. Det er i alle fall en tolkning. Bygdøy er jo også selve museumsøya, med Norsk folkemuseum, vikingskipene, Fram, Kon-tiki med flere i samme område, og disse kjente museene utgjør veldig mye av definisjonen av Det norske, altså hva som er viktig å profilere oss på som nasjon overfor både turister og oss selv. «Museene på Bygdøy» blir et begrep. HL-senteret ligger i gangavstand til de mest kjente museene, men litt skjult, og er ikke med i det gode (turist)-selskap inntil videre. Men rett og slett ved å være på «Bygdøy» blir likevel HL-senteret en del av en kanon, og dette antar jeg alle som er interessert i denne mørkere siden av norsk historie er fornøyd med. Andre synes kanskje ikke det passer. Som et hint kan man se et sted i utstillingen se at vår offentlige forvaltning har hatt visse problemer med å forholde seg til Norges rolle i Holocaust og annen historisk etnisk diskriminering helt til det siste, ved å nekte å betale ut full krigspensjon med mere. Plasseringen av HL-senteret er symboltung. Det er også selve bygningen.

Villa Grande var det opprinnelige navnet på huset, mens Quisling omdøpte det til Gimle. Han ville vel betone en historisk og mytologisk tilknytning til det han drev med. Huset heter nå Villa Grande igjen, og gir virkelig et «stort» inntrykk. Det ligger på en høyde, og dominerer omgivelsene selv før man får øye på selve huset bak løvtrærne. Hvordan påvirker museumsbygningen opplevelsen? Man går inn på eiendommen gjennom en portal bygget i tre, som ser ut som den er autentisk og en krigsfilm-kulisse god som noen. Bak portalen går det en bred grusvei opp til huset. Her er det lett å forestille seg Gestapo ankomme i sine svarte blanke biler, forbi tyske soldater i givakt. Grøss! Jeg foregriper, men må dessverre si at dette kom til å vise seg å være et høydepunkt i denne museumsopplevelsen. Villa Grande virker alt for stor til å være en privat residens. Den er en vinkelbygning i mur i flere etasjer med et tårn på midten, og kan minne om en skolebygning fra tidlig 1900-tall. Men ulikt disse, og kanskje på grunn av få og små vinduer, så framstår bygningen som nokså lukket. Når man kjenner historikken så fremstår den som godt egnet for dystre gjerninger. Historisk funderte fordommer påvirker oppfatningen av arkitekturen, for Villa Grande ble jo bygget for noe helt annet, nemlig som residens for selveste Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro. Men han flyttet visstnok aldri inn. Det er et flott hageanlegg rundt bygningen, og utenfor står det nå også et stort moderne kunstverk i form av en lysinstallasjon. Den viser blinkende kolonner med tall og ord, som ikke ser ut til å ha noen direkte forbindelse med Holocaust, men man kan jo assosiere til nettopp det abstraherte og teknifiserte, som jo var et viktig grunnlag for at menneske-utryddelsen ble så effektiv.

Man kommer inn til en resepsjon, og så er utstillingene inn til høyre. Jeg visste på forhånd at det var «flere» utstillinger her, men egentlig ikke så mye om hvor stort dette museet er. Når utstillingene bokstavelig ligger på siden og ikke sentralt, får jeg raskt en følelse av utstillingene ikke er husets førsteprioritet. Midt i bygget ser man inn i en stor tom hall, og det er også en gedigen trapp her, som altså ikke har noe med utstillingen å gjøre. Senere, når jeg finner ut mer om HL-senteret, skjønner jeg at museet bare er en del av virksomheten, og at forskning og foredrag kanskje er viktigst. Villa Grande er arbeidsplassen for over femti personer, og de trenger jo plass. Kanskje viste den den høyre fløyen seg som best egnet for utstillinger, og er dermed et godt valg. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av noen ‘tapte muligheter’ («lost opportunities») her. Både trapp og haller kunne vært brukt til å gjenskape nazismens spesielle hang til en slags kald grandiositet generelt og til Quislings konkrete virke her. For er det ikke slik at «her skjedde det, faktisk»? Bortsett fra den nyrestaurerte bunkeren aller innerst og nederst, kunne jeg ikke se at HL-senteret har utnyttet bygningens brukshistorie som et utstillingskonsept. Ved første besøk, og uten å ha undersøkt senterets egne dokumenter om utstillingen, så er jeg litt skuffet. Jeg fikk som nevnt en viss forventning da jeg gikk gjennom porten til eiendommen. Jeg tror det ville vært et spennende å videreføre konseptet her inne fordi kontorpulter og lignende det ville skapt en berøring til «normale» byråkratiske prosesser og politiske diskusjoner. Berøring er bra, og kanskje spesielt virkningsfullt når den er ubehagelig. Men hva er egentlig HL-senteret? HL står for Holocaust og Livssynsminoriteter. Dette er ikke et Quislingmuseum som sådan, selv om bygget legger opp til det, men man kan si at den norske assistansen til Holocaust utgjør en sentral del av utstillingen.

Utstillingsteknologiene som er brukt ligner mange andre museer, med tekst og bilder montert på tykke plexi-plater med spotbelysning i et ellers dunkelt rom. Det brukes ‘røffe’ stålrør her og der. Tidlig i utstillingen er det små tekstbiter og enkeltbilder som er montert på en slags klosser i stålnetting, og disse svever nærmest i rommet. Utstillingsrommene er delt inn i lange korridorer av tekst- og bildeplakater. Innimellom er det større gliper hvor man kan se inn på større projeksjoner som viser for eksempel film fra frigjøringen av Auschwitz. I et annet slikt bakrom skapt av utstillingselementer kan man se en liste over de norske jødene som aldri kom tilbake etter krigen. Med disse grepene kan tilskueren på egen hånd dosere de mest umiddelbart grusomme og realistiske detaljene i presentasjonen av Holocaust, mens navnerommet er mer meditativt. Umiddelbart syntes jeg akkurat dette fungerte bra. For øvrig synes jeg det er interessant å stille også helt banale spørsmål om hvorfor ting er gjort på denne måten, uten å dermed hevde at løsningene er dårlige. første spørsmål er "Hvorfor så mørkt?" HL-senteret faller inn i kategoriern kulturhistoriske museer, og på mange av disse er det (nesten like) mørkt. Ideen er vel at man retter oppmerksomheten mot det som er belyst, som her er tekst og bilder, og så blir man ikke distrahert av andre elementer, da de er skjult i mørket. På kunstmuseer er det ofte helt motsatt: i henhold til den såkalte White cube-stilen som har dominert moderne kunstmuseer i alle fall de siste femti årene, så er det hvite vegger som gir mest ro og gir den optimale nøytrale bakgrunnen. Det finnes ulike tradisjoner, og mørkt er ikke nødvendigvis «best». Man kan hevde at om det er én utstilling som forteller en mørk historie, så er det denne. Virkemidlet underbygger dermed budskapet. Denne koblingen er åpenbar, men kanskje også noe banal? Jeg er ikke sikker på om historien ville fremstått mindre dyster og virkningsfull om man hadde snudd opp ned på noen av virkemidlene her. De mest nærliggende metaforene og en etablert museumstradisjon er ikke nødvendigvis best. En virkning av mørket ble at det var vanskelig å lese. Dunkelheten sliter på øynene, og spot-belysningen er mange steder ujevn. Jeg antar at for å gjøre teksten lettere å lese, så var font-størrelsen relativt stor, men da trenger i alle fall jeg litt avstand for å lese teksten sammenhengende. Det hadde fungert fint, om ikke korridorene mellom tekstplakatene var nokså trange. Korridorene skaper et narrativ, altså en fortelling. På grunn av utstillingsarkitekturen, altså den som leder tilskueren gjennom utstillingen på en foretrukket måte, går leseretningen noen steder fra høyre mot venstre, og det oppleves litt klønete å lese den veien - i alle fall er det uvant. Narrativer skaper sammenheng i utstillingen, men det binder også tilskueren til å lese alt sammen, som her er veldig mye tekst, for å ikke falle ut. Utstillingsteknologien generelt, med tykke plexiglassplater og stålrør, spotbelysning, svart-hvit fotografier og store tekstflater, kan man si passer til tematikken, men jeg er usikker på om den egentlig er motivert av innholdet, for dette ser jeg da «overalt», også der innholdet er av en helt annen karakter enn her.

Konseptuelt havner dette i kategorien tekstbasert utstilling. Det redegjøres for holocaust generelt, den norske assistansen, biter av individuelle historier og drøfting av antisemittisme og etnisk forfølgelse generelt. Her er det mye å fortelle, ingen tvil. Men er det den beste løsningen å lage «bok på museum» eller «stillbildefilm på museum»? Ved en anledning intervjuet jeg kuratoren for Mind Gap på Norsk Teknisk Museum, og han sa at hvis man vil lære om og lese seg opp på hjerneforskningen, som var den utstillingens tema, så kan man gjøre det på nettet. Museet hadde også lagd noen egne nettsider for dette formålet. Stoffmengden var alt for stor til at den kunne presenteres inne i den utstillingen. HL-senteret kunne ha gitt ut en bok med innholdet i sin utstilling, eller lagd et bra (faktisk!) multimedia-show. Eventuelt kunne de flyttet noe/mye av stoffet over på nettbrett som publikum kunne få låne og gå rundt med. Da ville museet enkelt kunne tilbudt ulike språkversjoner også. Etter min mening er det unike ved et museum å finne i det materielle, altså i ting. Derfor virker porten og oppkjørselen utenfor så sterkt. Et enkelt etterlatt familiebilde fra en norsk jødisk familie som ble deportert virker sterkere enn massevis av illustrasjonsbilder bak tykke pleksiglass. I teksten er det mange interessante opplegg, blant annet om hvor nazismen kom fra og hvor vanlig dette tankegodset var på den tiden. Materielt kunne man vist dette nettopp ved å integrere utstillingen i bygget og vise vanligheten, med kontorplasser hvor man altså satt og faktisk bestemte skjebnen til hundre- og tusenvis av mennesker. Denne muligheten utnyttes ikke, og det er synd, fordi tekst lett blir diktatorisk, mens materielle gjenstander innbyr til refleksjon og egne minner. Museet mister da kanskje litt av kontrollen, men utstillingen får en sterkere virkning.

I Anne Eriksens fagbok Museum - en kulturhistorie, nevner hun at det finnes en klassisk motsetning internt i museene mellom fagfolkene, som er opptatt av korrekt fremstilling i alle ledd og med store mengder informasjon som resultat, og formidlerne, som heller vil forenkle slik at publikum i alle fall skal huske noe. Hvem henvender man seg forresten til? Eriksen forteller også om en slags idealtilskuer som egentlig ikke finnes. Teksten skal helst passe til både barn, voksne uten spesiell interesse, og de med mye kunnskap. Siden det jo ikke er mulig, passer den da for ingen? I tillegg brukes det visuell plass på engelsk tekst. Mitt forslag om å bruke et utvalg gjenstander og så mesteparten av tekst og utfyllende bilder på nettbrett, tilpasset ulike brukergrupper og språk, ville kunne løst mange av disse utfordringene.

Dette var som nevnt første inntrykk, og jeg kommer sikkert til å oppsøke dette museet senere, for det er jo en spennende tematikk.