Brodderier

Brodderier

En verden uten lyd?

KommentarerPosted by Brodd 04 Feb, 2016 11:42

Hva er lyd? Lyd er et enkelt begrep. Vibrerende luft i området 20 til i underkant av 20 tusen ganger per sekund og over og under et visst nivå (mellom 5 og 120 såkalte Decibel) er å anse som «lyd», uten fordommer om stygg eller pen, anvendelig (kommunikativ) eller ikke. Er lyd dermed et objektivt fenomen? Det kjente spørsmålet «om et tre faller i skogen, og det er ingen i nærheten som hører det – lager det da lyd?» handler om dette. I det vi kaller naturen lages det vibrasjoner ustanselig. John Cage var en som påviste at vi aldri slipper unna lyd, siden naturen vi bærer på, kroppen, selv lager lyd. Stillhet finnes ikke! I den naturen som kroppen vår er. Av ønsket lyd, altså kultiverte vibrasjoner, er vel musikk den mest anerkjente formen, selv om språklydene kan sies å være enda viktigere (man kan også hevde at språk og musikk egentlig bare er en del av det samme). I vår tid er det nokså bred anerkjennelse for at «den enes støy kan være den andres musikk» - og omvendt, noe som gjør lyd til et raust og inkluderende begrep.

Kan vi likevel si at lyd er et kunstig begrep, et såkalt konstruktivistisk fenomen? Definisjonen av lyd er uløselig knyttet til visse fysiologiske kjennetegn (frekvens og styrke) som igjen står i et 1:1-forhold til hva sanseorganet øret er i stand til å oppfatte. Men naturen, kosmos og vår teknologi (kultiverte gjenstander fra hammeren til synthesizeren) gir jo blaffen i slike begrensninger. Jeg vil inntil videre anta at det finnes omtrent like mange luftvibrasjoner på 15 Hertz (vibrasjoner per sekund) som på 30 Hertz rundt meg, men det er bare den siste som vil falle inn under begrepet lyd. Lyd er et diskriminerende begrep som bare er en beskrivelse av hva vi kan oppfatte av verden gjennom ørene, og ikke av hva som faktisk foregår i verden – der det er massevis som foregår utenfor vårt hørbare område.

Øret er uten tvil et fantastisk organ, men både nevrologen og filosofen, spesielt fenomenologien, vil påpeke at vi sanser vibrasjoner med mer enn ørene, og at disse sansningene både bidrar til lydopplevelsen og som viktige impulser for å kunne fungere i dagliglivet. Hjerneforskeren Antonio Damasio lufter tanken om at vi kanskje bare skal snakke om ett sanseorgan, nemlig huden. Øyet utviklet seg fra hudceller som var sensitive for lys, og selve ur-sansen smak/lukt fra celler som kunne reagere på visse kjemiske stoffer. Trommehinnen er bare et lite stykke av huden optimalisert for å plukke opp vibrasjoner i lufta, men hele hudoverflaten gjør det også, samtidig. Biologisk kan man si at sanseinntrykkene våre er mer beslektet enn den separerte måten vi omtaler dem på. Bearbeidingen av de ulike sanseinntrykkene smak/lukt, syn og hørsel finner sted på ulike steder i hjernen, men flere nevrologer påviser at de kjente FMR-bildene (fargebilder fra magnetoskopi som viser styrken av aktivitet ulike steder i hjernen) lyver eller gir et villedende inntrykk. Når vi lytter aktivt vil det såkalte hørselssenteret i hjernen «lyse opp» og arbeide mer, men egentlig bare en håndfull prosent mer enn naboområdene, som slett ikke er i dvale. Vi bruker hele hjernen hele tida, og det er dette som gjør det så komplisert å forstå hva det egentlig vil si å «lytte til musikk», for eksempel. Akkurat som definisjonen av musikk er kulturelt og (innbiller vi oss) individuelt betinget, kan vår forståelse av hva som er lyd og ikke bestå av avgrensninger som ikke er like relevante for mennesker som lever under andre betingelser. Vibrasjoner i bakken og vindretning kan være en integrert del av lyd-sansningen, og vi vet fra moderne konserter med høy lyd at selve trøkket fra lyden gir en helt annen opplevelse av den presumptivt samme lyden spilt på et lavere nivå, et trykk vi sanser utenfor ørene. Musikere og trente lyttere / akustikere vil kjenne på kroppen når instrumentet eller selve rommet ‘svinger’ og ikke gjør det, og dette lar seg ikke løsrive fra opplevelsen.

Det vi kaller lyd er derfor et avgrenset begrep som er konstruert for å passe i vår kultur og verdensoppfattelse. Jeg sier ikke at det er en «feilkonstruksjon», men selv et såpass åpent og skulle man tro objektivt begrep som lyd kan være en overforenkling og et filter som hindrer oss i å ta inn og forstå verden full ut. Så nei, når et tre faller i skogen og ingen er der for å høre det, så lager det ikke lyd. Det må et menneske til, for lyd er et fenomen som er tilpasset oss. Kosmos og naturen genererer sånne greier ustanselig og til alle tider, og gir blaffen i om vi er der. Stillhet finnes sannsynligvis i kosmos, siden det der finnes vakum, og lyd i vår definisjon må ha et transportmedium. Da John Cage gikk inn i et fullstendig lydisolert rom ble det likevel ikke stille, for han hørte bruset fra blodårene og suset fra sine egne nervetråder, som han aldri kunne unnslippe. Lyd er en slags konstruksjon, men vi vil aldri kunne høre ikke-lyd.









Hva er en blogg?

KommentarerPosted by Brodd 06 Oct, 2014 14:24
For å finne ut av ting, tar man og googler det. Så jeg gjorde et bildesøk på ordet "blogg", og fikk det du ser bilde av under som resultat. Å søke på Google kan fortelle mye om samfunnet. Kan jeg foreslå "googlogi" som en ny akademisk disiplin? Et interessant første eksperiment kan jo være å undersøke om det finnes digitale stereotypier knyttet til verdensdeler. Gjør et bildesøk på "European", "American", "African" og "Asian". Ut fra bildet under, vil jeg tro at jeg kan bidra med en viss kjønnsbalanse i den norske bloggosfæren.




Burde ikke Billy Elliot heller begynt å bokse?

KommentarerPosted by Brodd 20 Sep, 2014 14:17
Musikalen Billy Elliot settes opp på Folketeatret I Oslo. Dette er en «følg din drøm»-historie, der en gutt i tjukkeste arbeiderklasse-England oppdager han har et talent for ballett, og etter å ha forsert diverse hindringer, spesielt sin tradisjonsbevisste far som mener Billy heller bør bokse, så kommer han inn på Royal School of Ballet i London, gitt. Jeg etterspør: hva er meningen med å vise denne historien på en norsk scene? Det var nok ugreit for gutter å drive med noe så femi som å trene på å danse til utpå 80-tallet en gang, men i dag så har det jo snudd helt andre veien. Jeg vil hevde det er helt uvanlig for en ung gutt å IKKE kunne noen trinn. Dans er mainstream, også for gutter. Boksing, derimot...

Mitt forslag for å gjøre oppsetningen morsommere (mye morsommere!), mer spennende og faktisk litt utfordrende: behold konseptet, men snu på flisa. Dagens Billy Elliot får støtte hjemmefra til å drive med dans, slik helt vanlige norske gutter gjør. Billy er en østkantgutt, og der florerer det jo med hip-hop og denslags. Billy har imidlertid oppdaget en nesten glemt østkantsport med lang kulturhistorie, nemlig boksing. Når han heller vil drive med dét, får han kraftig motstand hjemmefra. I den britiske filmen er den varme og vennlige danselæreren en viktig katalysator, og hun spilles av Julie Walters – et ikon for britisk publikum. I snu-på-flisa-versjonen i Norge kunne vi brukt Cecilia Brækhus som den forståelsesfulle treneren. Hun er et ikon, og vil trekke masse publikum. Nå som hun er kvadruppel verdensmester og ikke har så mye mer å vinne, så har hun sikkert tid også. Rollen hennes ville være altså å være mer attraktiv enn den dølle motparten, dansetreneren. Det ville hun temmelig sikkert klare. Selve konseptet for Billy Elliot beholdes, nemlig en gutt som ikke ønsker eller kan følge hovedstrømmen, og heller vil gjøre sin egen greie. Jeg tror likevel dette ville bli en mer utfordrende forestilling, for her kan det «å følge sin drøm» faktisk bli litt problematisk, selv for velvillige og tolerante middelklasseforeldre. I Folketeatrets tradisjonelle oppsetning kan publikum lene seg tilbake i trygg forvissing om at «slik er ikke jeg», når de ser skildringen av arbeiderklassen, som med sin rolle som bakstreverske skurker gjør det til en ganske politisk forestilling...

For all del, man må kunne kose seg med god dans og musikk, og Elton John lager fin musikk han. Men i «den omvendte Billy Elliot» som jeg foreslår her, så kunne man jo brukt Eye of the Tiger … og lydsporet til Jack Johnson med Miles Davis :D