Brodderier

Brodderier

Jam med mister X i Ess

MusikkPosted by Brodd 08 Feb, 2016 23:18
Det er vanskelig å finne folk å jamme med / jeg jammer med hvem som helst. Inkludert håndverkeren som river badet til naboen. Det viste seg at verktøyet durte i ess, så jeg slang meg på med nærmeste gitar (en halvakustisk Ibanez GB-10, uten å være plugga inn). Levenet var så høyt - fra to leiligheter bortenfor - at jeg nesten ikke hørte meg selv, men på opptaket er det mer balansert, eller for mye gitar? Kaller denne "bad stuff in E flat" eller noe sånt. Hvis dette tar helt av, og Tono-pengene strømmer inn, skal jeg selvsagt finne ut hvem håndverkeren / min medjammer var, og så deler vi pengene. Jajaja.

Om videoen og valg av objekt: barytonsaxofonen har en grunntone på dyp Ess den også, og er uansett en av verdens tøffeste instrumenter.

Tar ellers selvkritikk på at jeg ut fra et lengre opptak valgte ut den biten (som kanskje uansett er for lang?) med mest konvensjonell frasering. Blir vel kasta ut av Ny musikk nå? Men heldigvis leser jo ingen denne bloggen.












En verden uten lyd?

KommentarerPosted by Brodd 04 Feb, 2016 11:42

Hva er lyd? Lyd er et enkelt begrep. Vibrerende luft i området 20 til i underkant av 20 tusen ganger per sekund og over og under et visst nivå (mellom 5 og 120 såkalte Decibel) er å anse som «lyd», uten fordommer om stygg eller pen, anvendelig (kommunikativ) eller ikke. Er lyd dermed et objektivt fenomen? Det kjente spørsmålet «om et tre faller i skogen, og det er ingen i nærheten som hører det – lager det da lyd?» handler om dette. I det vi kaller naturen lages det vibrasjoner ustanselig. John Cage var en som påviste at vi aldri slipper unna lyd, siden naturen vi bærer på, kroppen, selv lager lyd. Stillhet finnes ikke! I den naturen som kroppen vår er. Av ønsket lyd, altså kultiverte vibrasjoner, er vel musikk den mest anerkjente formen, selv om språklydene kan sies å være enda viktigere (man kan også hevde at språk og musikk egentlig bare er en del av det samme). I vår tid er det nokså bred anerkjennelse for at «den enes støy kan være den andres musikk» - og omvendt, noe som gjør lyd til et raust og inkluderende begrep.

Kan vi likevel si at lyd er et kunstig begrep, et såkalt konstruktivistisk fenomen? Definisjonen av lyd er uløselig knyttet til visse fysiologiske kjennetegn (frekvens og styrke) som igjen står i et 1:1-forhold til hva sanseorganet øret er i stand til å oppfatte. Men naturen, kosmos og vår teknologi (kultiverte gjenstander fra hammeren til synthesizeren) gir jo blaffen i slike begrensninger. Jeg vil inntil videre anta at det finnes omtrent like mange luftvibrasjoner på 15 Hertz (vibrasjoner per sekund) som på 30 Hertz rundt meg, men det er bare den siste som vil falle inn under begrepet lyd. Lyd er et diskriminerende begrep som bare er en beskrivelse av hva vi kan oppfatte av verden gjennom ørene, og ikke av hva som faktisk foregår i verden – der det er massevis som foregår utenfor vårt hørbare område.

Øret er uten tvil et fantastisk organ, men både nevrologen og filosofen, spesielt fenomenologien, vil påpeke at vi sanser vibrasjoner med mer enn ørene, og at disse sansningene både bidrar til lydopplevelsen og som viktige impulser for å kunne fungere i dagliglivet. Hjerneforskeren Antonio Damasio lufter tanken om at vi kanskje bare skal snakke om ett sanseorgan, nemlig huden. Øyet utviklet seg fra hudceller som var sensitive for lys, og selve ur-sansen smak/lukt fra celler som kunne reagere på visse kjemiske stoffer. Trommehinnen er bare et lite stykke av huden optimalisert for å plukke opp vibrasjoner i lufta, men hele hudoverflaten gjør det også, samtidig. Biologisk kan man si at sanseinntrykkene våre er mer beslektet enn den separerte måten vi omtaler dem på. Bearbeidingen av de ulike sanseinntrykkene smak/lukt, syn og hørsel finner sted på ulike steder i hjernen, men flere nevrologer påviser at de kjente FMR-bildene (fargebilder fra magnetoskopi som viser styrken av aktivitet ulike steder i hjernen) lyver eller gir et villedende inntrykk. Når vi lytter aktivt vil det såkalte hørselssenteret i hjernen «lyse opp» og arbeide mer, men egentlig bare en håndfull prosent mer enn naboområdene, som slett ikke er i dvale. Vi bruker hele hjernen hele tida, og det er dette som gjør det så komplisert å forstå hva det egentlig vil si å «lytte til musikk», for eksempel. Akkurat som definisjonen av musikk er kulturelt og (innbiller vi oss) individuelt betinget, kan vår forståelse av hva som er lyd og ikke bestå av avgrensninger som ikke er like relevante for mennesker som lever under andre betingelser. Vibrasjoner i bakken og vindretning kan være en integrert del av lyd-sansningen, og vi vet fra moderne konserter med høy lyd at selve trøkket fra lyden gir en helt annen opplevelse av den presumptivt samme lyden spilt på et lavere nivå, et trykk vi sanser utenfor ørene. Musikere og trente lyttere / akustikere vil kjenne på kroppen når instrumentet eller selve rommet ‘svinger’ og ikke gjør det, og dette lar seg ikke løsrive fra opplevelsen.

Det vi kaller lyd er derfor et avgrenset begrep som er konstruert for å passe i vår kultur og verdensoppfattelse. Jeg sier ikke at det er en «feilkonstruksjon», men selv et såpass åpent og skulle man tro objektivt begrep som lyd kan være en overforenkling og et filter som hindrer oss i å ta inn og forstå verden full ut. Så nei, når et tre faller i skogen og ingen er der for å høre det, så lager det ikke lyd. Det må et menneske til, for lyd er et fenomen som er tilpasset oss. Kosmos og naturen genererer sånne greier ustanselig og til alle tider, og gir blaffen i om vi er der. Stillhet finnes sannsynligvis i kosmos, siden det der finnes vakum, og lyd i vår definisjon må ha et transportmedium. Da John Cage gikk inn i et fullstendig lydisolert rom ble det likevel ikke stille, for han hørte bruset fra blodårene og suset fra sine egne nervetråder, som han aldri kunne unnslippe. Lyd er en slags konstruksjon, men vi vil aldri kunne høre ikke-lyd.









Etnografisk berøringsangst

MuseumPosted by Brodd 11 Nov, 2015 22:28
Til grunn for at etnografiske museer finnes ligger forestillinger om etnisitet, altså at vi er ulike, men det er ukorrekt, og i vår tid til dels direkte farlig å underbygge at det faktisk er forskjell på folk. Det vil ikke være underlig om dette resulterer i en slags berøringsangst på etnografiske museer. De kutter i bruken av menneskelignende figurer med stereotype trekk, og bruker flere kleshengere. Men dette blir på så mange måter blodfattige utstillinger...

I dag her jeg vært på såkalt museologisk lunsj (kvart over to) med en danske som foreleste om bruk av såkalte mannekenger (dukker som viser drakter m.m.) på etnografiske museer. Museologer liker å problematisere ting, og få ting er så problematiske som det etnografiske museet, for det er her man finner det stereotype, eksotiserende og nedlatende blikket på andre folkeslag - et blikk som ikke er gyldig mer. Foreleseren trakk fram fremstillingen av såkalte buskmenn i Sør-afrika som et velkjent eksempel, men nedvurderingen er ikke alltid så åpenlys for oss – dét er noe av det mest problematiske. I navnet handler det etno-grafiske om hvordan ulikhetene kommer til syne rent materielt. Det samiske finner man etter tradisjonen på det etnografiske museet, men se: det norske folkets historie er på kulturhistorisk museum. Kultur er noe levende, dypt og dynamisk, det grafiske er tross alt bare overflate, representativt og statisk. En norsk museumsansatt vil nok påpeke at jeg overforenkler, bare så det er sagt. Buskmann-utstillingen i Sør-afrika ble opprinnelig vist på deres naturhistoriske museum, sidestilt med planter og dyr altså, men etter hvert rykket de opp til etnografisk museum. Mens hvite folk vistes på historisk museum. I Sør-afrika var det ekstremt, men selv hos oss kan vi finne problematiske ting rett under overflaten.

Foreleseren hadde forsket på et museum i København som viser fram ulike folkeslag gjennom et konsept av en jorden rundt-reise. Ett rom per folkeslag, og her ble det altså brukt såkalte mannekenger med «typiske» klær på, vist fram i store glassmontre. Mannekengene var svært livaktige, slik at man får et inntrykk av at «slik er det». Den eneste figuren i museet med et navn var en byste av museets grunnlegger. Alle disse mannekengene var altså anonyme. Historisk sett er mange av dem faktisk avstøpninger i form av ansiktsmasker av virkelige personer, men på museet er de blitt til typisk indianer, typisk kineser og så videre. Unntatt den danske grunnleggeren. Begynner man å ane et mønster? Jeg vil likevel si at det ikke er riktig så enkelt som at «vi» ser oss selv som individer, mens «de» er «et folkeslag». Vi aksepterer da mannekenger som viser en typisk 70-tallsfamilie på Norsk folkemuseum, selv om alle som bor i dette landet vet at variasjonen i utseendet på nordmenn (også uten å regne med nyere innvandring) er alt for stor i hår- og øyenfarge og kropp til at noen få dukker kan representere hele bildet. Museet fremstår ironisk, men dette er en ironi vi har kontroll på. En enkel måte å løse opp i problemet på er å gi også de utenlandske dukkene navn. Som en bieffekt er dette med på å gi utstillingen et større nærvær, noe som regnes som en positiv egenskap ved en utstilling. Det motsatte har vært forsøkt: på museet i København er noen drakter utstilt bare med en slags kleshenger som en stilisert kropp. Det ser mer tidsmessig ut, og er vanlig på andre museer, men på et etnografisk museum er det kanskje nettopp dette helt kontekstløse man ikke ønsker?

Når etnografiske gjenstander vises fram i isolasjon ser man kanskje ekstra tydelig hvor kunstig museumssituasjonen er; et grunnleggende tema for kontinuerlig debatt. Men det er ikke bare det at gjenstander frysetørret utenfor sin funksjon, de velkjente dioramaene (oppstillinger i et miljø) fryser også inntrykket fast i tid. Det er som om «de etniske» ikke bare er annerledes i utseende, de har heller ingen utvikling – slik som vi har. Det ble nevnt på samlingen at skoleklasser fra Oslo øst unngår Afrika-rommet på Historisk museum fordi det bare viser stammefolk, og det er jo ikke dette som er Afrika. I Sør-afrika har det blitt mye oppmerksomhet rundt buskmannutstillingen som ble nærmest prototypen på det kolonialistiske blikket på urbefolkningen, og dioramaet er nå fjernet – men dokumentert av fotografier. Det man ser på museet nå er altså museets egen tidligere praksis utstilt som en fortidslevning. Det er et hipt metaperspektiv for museumsvante. Bruk av foto i stedet for mannekenger har blitt et vanlig grep, men skaper en mer distansert utstilling? Og kanskje paradoksalt nok har folkegruppen som tidligere ble kalt buskmenn reagert negativt på at de nå ikke er representert konkret mer, de opplever en slags usynliggjøring. I følge foreleseren kan holdningen til amerikanske urbefolkning, de vi kaller indianere, også oppleves som paradoksal. Selv om det er lenge siden de gikk rundt i krigsmundur med fjærkledd hodepynt slik de representeres på en del museer, så brukes disse utstillingene for å skape stolthet for dagens unge. Det finnes altså ikke ett universalgrep man kan gjøre for å komme ut av denne problematikken. Foreleseren nevnte at selv om mannekengene er aktivt med på å forme vårt inntrykk av en gitt folkegruppe under en utstilling, så er de ikke kategorisert som museumsgjenstander, kun som utstillingsteknologi - noe nøytralt. Men om ikke annet har etnisitet et estetisk aspekt. Fargeskalaen i klesdrakter spiller sammen med spesifikke hudtoner – naturlig nok, og dette får man ikke vist hvis det er tabu å vise hud.

Det etniske er en het potet, og nettopp derfor må de etnografiske museene være på ballen, mer enn noen gang. En trend er at museene dreier seg mer mot det å gjøre; det vi kaller immateriell kultur, som kan være tradisjoner, praksiser, tanker. Altså at man beveger seg bort fra det materielle og grafiske, som museene er så fulle av, og over mot åpne rom som fylles med fortellinger og «praksiser»? Tilsynelatende. Men det immaterielle kommer jo til uttrykk i det materielle; de henger sammen. Gjennom å skape en dynamisk kobling mellom gjenstand, hvordan den ble brukt, hva den betød i samfunnet før og hva den betyr nå, kan det etnografiske museet gripe inne i et av vår tids mest akutte temaer og skape forståelse.







Et fallende piano

MusikkPosted by Brodd 20 Jan, 2015 21:18
Musikken er en snutt jeg har kalt "Falling Piano", spilt på min Tenori-on. Filmen er et utdrag fra en kortfilm kalt Morgenrot av Jeff Desom, som kom opp da jeg googla etter "falling piano"...
Tenori-on er et unikt elektronisk instrument som er delvis et slags keyboard (hver knapp lager lyd), delvis tegnebrett (musikken blir visualisert på ulike måter) og delvis en innovativ sequencer, hvor sekvenser av musikk og animasjon kan bygges opp på ulike måter, i flere lag. Navnet Tenori-on betyr visstnok 'musikk i hånden', og et av målene til konstruktøren Toshio Iwai - en kunstner som samarbeidet med Yamaha til å lage en begrenset serieproduksjon - var at det skulle være vakkert, godt å holde i, slik som et godt akustisk instrument, og intuitivt å bruke. I stedet for '(nesten) uendelig antall lyder og redigeringsmuligheter' som man finner i de nyeste elektroniske instrumentene, har Tenori-on faktisk en del begrensninger, som etter min mening også gjør det mer oversiktlig. Et eksempel på en temmelig unik egenskap er at man kan tegne inn toner som så spilles av i sekvens. Tegningen kan så settes til å rotere (med et sveip over skjermen), og da blir den avspilte sekvensen temmelig uforutsigbar, men likevel ikke helt tilfeldig. Tenori-on blir både en mot- og en med-spiller, og dette er noe jeg ofte bruker den til når jeg arbeider kreativt. Samtidig er Tenori-on såpass 'dum' at når en hel låt er spilt inn, så er det umulig å redigere den etterpå. Spilt er spilt, slik som gammeldagse akustiske instrumenter, altså. Falling Piano er en av de mer 'ordinære' låtene jeg har produsert på den. I utgangspunktet er hovedriffet er bare en tegnet bue, mens orkesteret er en sirkel...








Status syndige nytelser

MusikkPosted by Brodd 06 Dec, 2014 16:55

Musikknettstedet Ballade referer til et debattmøte om såkalte Guilty Pleasures, eller syndige nytelser. (http://www.ballade.no/sak/hvorfor-er-noen-gleder-sa-guilty/) Under følger en innledning om emnet, og mitt bidrag til videre debatt ut fra artikkelen i Ballade.

Man skal ikke ha vært musikkinteressert så veldig lenge før man skjønner at det finnes musikk der ute som man ikke «bør» høre på. Det handler om identitet, i det at hvilken musikk du (ikke) hører på er en såkalt identitetsmarkør, men det handler også om etikk, fordi den musikkinteresserte vet at noe musikk er fabrikkonstruert for kommersielle formål, mens annen musikk har en estetikk som gjør den mer ekte. Det handler om høy og lav kultur, og det ekte mot det uekte. Vi lever i toleransens tidsalder. Det er ikke slik lenger at musikk lagd med synthesizere og trommemaskin er «uekte», og det er ikke bare klassisk musikk som er høyverdig – heldigvis. Dermed er ikke disse inndelingene like relevante som de var, og i dag er det heller slik at den musikkinteresserte helst bør like alt. Dette passer med en tidsånd som kalles den postmoderne tilstand der alt flyter, alt er relativt, og dermed er alt like mye verd. Det er viktig å ikke være en dust som tror du vet noe mer enn andre, eller å hevde at det finnes noe (musikk) som rett og slett er bedre. Denne toleransen, som har gjort at mye undervurdert musikk har fått mer av den respekten den nok fortjener, gjør også at det å ha sterke meninger og ha verdier blir litt tabu, i hvert fall vanskelig og problematisk. (Man kan spørre seg om toleranse rett og slett er litt kjedelig?) Hvis den postmoderne tilstand gjennomsyret oss fullstendig ville ikke slikt eksistert, og det ville ikke vært noe debattmøte om det, fordi dette fenomenet forutsetter at det finnes musikk som man ikke «bør» høre på, og at man til og med føler seg litt «syndig» når man innrømmer (overfor seg selv) at man liker den likevel. Det postmoderne menneske som klarer å stille seg absolutt likeverdig overfor ethvert estetisk uttrykk er en idealtype, og som alle slike typer er det noe glatt og usympatisk over dem. Hvor er personligheten hos den som ikke misliker noe? Å ha noen Guilty Pleasures påpeker at det u-perfekte er noe essensielt menneskelig. I stedet for å være virkelig flaue over våre Guilty Pleasures, har de blitt til noe vi flagger og har det moro med sammen med fortrolige venner, noe vi kan bruke som en selskapslek, og noe vi til og med kan bekjenne på et seminar, som altså Ballade refererer. Deltagerne presenterer personlige eksempler som både viser at høy/lav-problematikken fremdeles er levende, og at ekte/uekte (‘fake’ grunge med Nickelback versus ‘ekte’ grunge med Nirvana & co) også oppleves problematisk. Under er mitt innlegg som mest er et supplement til artikkelen på Ballade, men hvor jeg også prøver meg på en fenomenologisk tilnærming mot slutten. Guilty Pleasures griper tak i det sanselige og kroppslige ved å like musikk, og seminaret kommer lite inn på dette.

Guilty pleasures er ei plate med heavybandet Quiet Riot fra 2001, i følge Wikipedia. Kanskje litt GP på grunn av sjangeren, men helt ok skive ellers. Det er også tittelen på ei plate med Barbra Streisand & Barry Gibb fra 2005 – og nå snakker vi! Men hvor er James Last i oversikten?!? James plukka bare de mest fengende partiene fra kjente klassiske komponister og la på lette rytmer, og da jeg var barn var dette en viktig inngang til hva jeg etter hvert skjønte var den ‘ordentlige’ musikken. Men litt fint (og smart) var det nå likevel… og jeg innså med en viss lettelse at det er forskjell på kitch da jeg (først) vantro hørte at cellolæreren på musikklinja hadde dratt helt til Oslo bare for å høre James Last – (men) i konserthuset!?! Etter ca. ett minutts forskning, har jeg landa på at det GP-musikk har til felles er at den stryker deg så til de grader med hårene, og hvis dette skjer i et spesielt øyeblikk i livet, da er effekten (nær) sublim. Det skal man ikke tulle med, men nettopp denne rene kroppslige gleden er jo litt syndig i vår kultur. Så: er GP et fenomen også i land der man ikke er så opptatt av synd? Er GP et protestantisk fenomen? Ser man på italiensk popmusikk, så er det jo en eneste pøl av GP, forsøksvis. Det er de med overskudd av kulturell kapital sitt privilegium å ha såkalte syndige gleder, for da viser man at man har kontroll over sjangre, identitetsmarkører og sitt eget følelsesliv. Musikkpolitiet var mer til stede da jeg var yngre, og jeg måtte holde min affinitet for Burt Bacharachs arrangementer i skjul. Men det er jo tidvis genial musikk, er vel konsensusen i dag tror jeg – så for noe tull. I dag kan man like alt - og: man bør helst like alt? Men når det er ingenting man ikke liker, og det dermed heller ikke finnes GP, hvordan kan man da si at det er noe man VIRKELIG liker? Ikke bare låter og artister som Mariah Carey er GP, jeg vil også hevde at et instrument som synthesizeren er en eneste stor GP. Ingen går til en synth med samme ærefrykt og respekt som man gjør til et flygel. Synthen er øyeblikkelig lykke, og ikke minst så er det potensielt HØYT. Det samme gjelder for el-gitaren. Så viser det seg at mange bruker år av livene sine til seriøs fordypning i disse instrumentene, men det er noe annet. Den primære attraksjonen ligger i kraften og sterke (klang)farger, altså noe helt barnslig. Jeg tror GP minner oss om å være barn, og det er jo litt problematisk. Nå er det jo veldig mye av musikken jeg hører på som gir meg slike følelser, også det som liksom «ikke» er GP, så jeg tror forskjellen må legge i dumheten. Musikk jeg liker å like er smart & deilig, mens GP i stedet er (slitsomt) dum og (likevel uunngåelig, ubegripelig) deilig. Med mer kunnskap og refleksjon har en del musikk beveget seg fra dum til offisielt smart, slik som ABBA, men det finnes likevel en rest: personlige små knapper for det uforståelig uimotståelige.



Fremtidsutikter for støtte til frivillighet

KulturpolitikkPosted by Brodd 21 Oct, 2014 12:43

Høyresiden hyller det private initiativ, og innenfor kulturlivet er ingenting bedre enn frivillighet som foregår utenfor 'det offentlige' (fysjom!). Også jeg liker personlige og lokale initiativ der drivkraften er idealisme, for slike organisasjoner har unike kvaliteter. Svært mange av dagens klubber, lag, foreninger, kor og korps har røtter i arbeiderbevegelsen eller religiøse organisasjoner, så det er bred politisk oppslutning om dette. Likevel legger vår regjering opp til en politikk som stikker skikkelig med kjepper i de hjulene som idealistene prøver å holde i gang. Det er dobbeltmoral så det holder. Her er et eksempel fra NRK.

Og her er litt om min hverdag, og hvordan en høyredefinisjon av "frihet" skaper kaos: Jeg er engasjert i det frivillige musikklivet, som leder av et musikkorps. Her har jeg lagt ned *temmelig* menge timer utbetalt arbeide, det vil en del vite noe om. Det har jeg ikke noe problem med, så lenge jeg opplever at jeg bruker de timene til noe fornuftig, nemlig å bidra til et godt miljø på lokalskolen og å gi unger en god start på et musikalsk liv (intet mindre). Som leder er det en av mine viktigste oppgaver å skaffe penger til driften. Hos oss er omtrent 1/3 av midlene offentlig støtte. Det kan man selvsagt si noe om, for våre protokoller viser at det var en god del mer å hente på 80- og 90-tallet, så kulturløfte meg her og der - men det er egentlig en annen debatt. Det jeg ønsker meg aller mest er faktisk forutsigbarhet. Når jeg ikke vet hvor mye aktivitet vi kan planlegge neste år, og/eller når jeg på hælen må begrense instruktørenes tidsbruk fordi lokalpolitierne (H/FrP) helt plutselig finner ut de skal halvere støtten til frivillig aktivitet akkurat dét året, da føles litt for mange av mine ubetalte timer både bortkastede og meningsløse. Ikke alle, men noen, og nok til at det påvirker motivasjonen ganske mye.

I forslaget til statsbudsjett for 2015 foreslår regjeringen å flytte finansieringen av statens frivillighetsmidler over til de såkalte tippemidlene, i stedet for å komme som en bevilling. I utgangspunktet er ikke dette noen nedskjæring, i teorien kan det til og med bli en (kort) oppgang, hvis folk bare gidder å spille enda mer Lotto da. Problem nr. 1 er jo at folks spille-interesse faktisk varierer, og dermed blir altså også våre inntekter variable og u-forutsigbare. Les mer om det her i Ballade. Uforutsigbarhet er altså veldig demotiverende, og jeg vil tro det virker på samme måte for flere enn meg.
Problem nr. 2 har såvidt jeg vet ingen kobla dette opp mot, men: et av regjeringens langtidsprosjekt er jo å avvikle Norsk Tippings spill-monopol og slippe til Betsson, Unibet & al - internasjonale firmaer som har lobba hardt for å slippe til i Norge. At vi får større utvalg av ting å spille på passer perfekt inn i en høyre-definisjon av frihet. Disse selskapene påstår at de til gjengjeld vil støtte norsk idrett, altså "gi noe tilbake". (Norsk tipping genererer jo enorme midler til idrett, og litt til kultur.) Men som vi har sett i tv-reklamene, så vil de nye aktørene gjøre dette på individnivå. Det er der de kan profilere seg, og oppnå god norsk win-win. Bred og anonym kulturstøtte har jeg ikke hørt et pip om. Ser man hva som kommer til å skje? For det første er denne dereguleringen en del av et generelt frihetsprosjekt der "valgfrihet" er mantraet, mens understrømmen i dette kjempeprosjektet er å slippe til store utenlandske kommersielle aktører som har som grunnleggende forretningsmodell å føre penger ut av Norge. Hint: det mange kaller "våre skattepenger" utgjør størstedelen. Aleris og Adecco (helse, bemanning) er ikke akkurat fattige, og ikke Egmont (medier) eller de nevnte spillselskapene heller. Disse selskapene vil gi mindre tilbake, fordi deres modell jo er å skaffe mest mulig til seg selv. Trenger folk friheten til å få bruke Unibet og Betsson? Klart de gjør. Men: at andre kommer inn har som konsekvens at Norsk Tipping får minket andel av markedet, og dette går direkte på det beløpet som går til frivillig arbeid som jeg og tusenvis andre driver med. Regjeringen kan jo hevde at folk flest må vise ansvar og velge Norsk tippings Lotto fremfor UniBet da, hvis de vil støtte det frivillige kulturlivet. Folket blir 'ansvarliggjort', og selv slipper de debatt. Virker snedig.

Jeg vil hevde regjerningen viser total ansvarsfraskrivelse overfor å tilrettelegge for frivillighet. Forutsigbarhet er en forutsetning for at det kan blomstre skikkelig. Forutsigbarhet er ikke kostbart, men det krever prinsipper og kunnskap og at man ikke har dårlig skjulte agendaer som peker en annen vei. Selv om jeg nevner høyresiden ofte her, så er ikke politisk sympati som en forutsetning for det jeg gjør, og jeg tar gjerne imot støtte fra bydelen og det borgerlige byrådet vårt smiley Frivillighet baserer seg på og er motivert av mange immaterielle verdier, og opplevelsen av støtte er faktisk svært viktig. Denne lag-følelsen har ingenting med partipolitikk å gjøre, egentlig, er min opplevelse hittil i alle fall. Regjeringen herper lagfølelsen. Nå ser det ut som at vi på grunnplanet skal bare produsere noe som de på toppen kan sole seg i, på tross av politikken deres. Jeg kjenner at det ikke akkurat motiverer meg.











Hva er en blogg?

KommentarerPosted by Brodd 06 Oct, 2014 14:24
For å finne ut av ting, tar man og googler det. Så jeg gjorde et bildesøk på ordet "blogg", og fikk det du ser bilde av under som resultat. Å søke på Google kan fortelle mye om samfunnet. Kan jeg foreslå "googlogi" som en ny akademisk disiplin? Et interessant første eksperiment kan jo være å undersøke om det finnes digitale stereotypier knyttet til verdensdeler. Gjør et bildesøk på "European", "American", "African" og "Asian". Ut fra bildet under, vil jeg tro at jeg kan bidra med en viss kjønnsbalanse i den norske bloggosfæren.




Hvorfor man bør være forsiktig med såkalt instrumentell argumentasjon i kulturpolitikken.

KulturpolitikkPosted by Brodd 25 Sep, 2014 11:31

Hensikten med denne artikkelen er å debattere en del av argumentasjon som brukes om hvor «bra» musikk er for folk, med mål om å peke ut en del vanlig argumentasjon som egentlig viser seg å være svak. I en kamp om penger i et kommunestyre kan svak argumentasjon bli kritisk. Jeg prøver meg som ‘djevelens advokat’ og vil underveis kanskje framstå som en musikkhater, men jeg vil altså at man skal bruke holdbare argumenter som lar seg forsvare både etisk og politisk, og da må man tørre å være selvkritisk.

«Musikk er bra for helsa», «Musikere har større hjerne», «Et rikt musikkliv får høyt utdannede til å flytte til kommunen», «musikk fremmer toleranse og et godt miljø» og så videre… Alt dette er argumenter som brukes om hvor bra det er å drive med musikk, og de dukker gjerne opp når man trenger mere penger, eller trenger å forsvare pengebruken sin. Man kan tenke seg at noen argumenterer overfor kommunestyret: bygg ut kulturskolen, for dette vil gjøre at flere familier med høy utdanning vil flytte hit, og det gir gode skatteinntekter. Dette er et såkalt instrumentelt argument. Det å bygge ut musikktilbudet blir et instrument for å oppnå noe annet enn musikken i seg selv, nemlig tilflytning. Slike argumenter har utløst i millioner av kroner i offentlig støtte til musikktiltak, for å ikke snakke om byggingen nye flotte kulturhus «på hvert nes». Så: hvorfor er det (likevel) risikabelt å argumentere slik?

Argumenter for instrumentell bruk av musikk kan vise seg å være usann eller i alle fall udokumenterbar, argumentene kan være alt for generelle og gjelde for også andre aktiviteter, og de kan være etisk diskutable. Jeg går gjennom noen eksempler:

For det første er bevisene tvilsomme. Richard Florida sin teori om «The Creative Class» ligger ofte til grunn når det argumenteres for at et godt musikk- og kulturtilbud tiltrekker seg attraktive innbyggere. Hans kreative klasse er langt mer enn kunstnere; alle som på en eller annen måte er kreative i jobben sin, slik som mediefolk, arkitekter og programmerere. Hvis man bare klarer å skape et slags kreativt miljø, så vil disse flokke seg, og et rikt kulturliv vil selvsagt bidra til dette. Musikalsk aktivitet blir her et instrument for å oppnå økonomiske resultater gjennom høyere skatteinngang, flere investeringer og mindre arbeidsledighet. I den grad stedsutvikling overhode har klart å tiltrekke seg ‘den kreative klassen’ noe sted, så viser det seg at kulturlivet ikke er utslagsgivende når familier vurderer flytting. Ting som attraktive arbeidsplasser, godt skole- og barnehagetilbud, tilgang på god bolig og gode kommunikasjoner er alltid på topp i alle undersøkelser om dette. Turterreng og skiløyper er viktigere enn kultur, noe man kan si er en særnorsk ting, men det gjelder også for høyt utdannende, som ellers er de som er de største kulturkonsumentene. Ingen svarer at «vi flyttet til X-nes fordi vi hørte at de hadde så kjempebra kulturskole og så mange kor». Dette betyr ikke at kulturlivet er uviktig, men argumentasjonen lar seg ikke verifisere med fakta. Man kan derfor møte seg selv i døra: la oss si at en gitt kommune bestemmer seg for å satse voldsomt på å ruste opp kulturskolen, i den tro at dette vil trekke til seg innflyttere, men uten å gjøre noe som helst annet til tross for at for eksempel barnehagetilbudet er mangelfullt. Tre år senere har det ikke kommet noen nye innflyttere, og derfor kan kommunestyret legge ned kulturskolen, med gode argumenter på hånd. Dette er selve hovedfaren ved å bruke instrumentelle argumenter: de lar seg sjelden bevise så godt som man gjerne vil.

For det andre kan instrumentelle argumenter vise seg å være utbyttbare. «Musikk er helsefremmende» er sikkert sant til en viss grad. Men man kan faktisk også peke på det motsatte, at det å spille innebærer å være enda mer innendørs, og at noen instrumenter har arbeidsstillinger som kan gi belastningsskader. Andre aktiviteter som idrett kan sannsynliggjøre at de er mer helsefremmende. Selv om argumentet kan ha noe for seg, kan man bytte ut musikk med noe annet, og det andre kan til og med være mer effektivt, hvis helse altså er det egentlige målet.

For det tredje er instrumentelle argumenter noen ganger etisk tvilsomme, slik som «musikk gir større hjerne». Det er et morsomt og interessant funn det der at visse deler av hjernen ser ut til å ha økt i volum hos de som har øvd mye på et instrument i sitt liv. Blant annet er dette påvist hos Einstein. Men dette kaller jeg et so what-argument. For at dette skal være et positivt argument må det være et premiss at større hjerne = bedre hjerne og at de med ‘bedre’ hjerne fortjener et eller annet – som mere penger? Statistisk har menn større hjerne enn kvinner, og dette faktum har vært brukt som et medisinsk/biologisk argument for at menn er bedre skikket en kvinner til å ta viktige avgjørelser og utføre komplisert mentalt arbeid. Dagens hjerneforskere kan ikke bevise noen sammenheng mellom størrelse og intelligens på friske hjerner, og dessuten er det nå et kulturelt tabu å hevde at selv en eventuell sammenheng burde få samfunnsmessige konsekvenser. Derfor er dette et etisk tvilsomt argument. Hvis man med utgangspunkt i noen forskningsresultater er sikker på at musikalsk aktivitet gir større hjerne, og for alvor mener at dette i seg selv gjør musikere så smarte at aktiviteten fortjener (mer) offentlig støtte, så må man vel godta kjønnsvariasjonen også. Det er likevel mitt inntrykk, etter å ha jobbet en del med hjerneforskning i forbindelse med masteroppgaven min, at seriøse hjerneforskere er sterkt i tvil om hva de ulike funnene egentlig betyr. Hittil har man ikke klart å finne entydige fysiske forskjeller på hjernene til psykisk friske og de med schizofreni. Når man ikke engang kan identifisere om en person har en alvorlig sinnslidelse med lav funksjonsevne ved å undersøke hjernen, da kan man neppe konkludere at vedkommende har en slags «bedre» hjerne heller, ut fra dagens hjerneskanninger. Såkalte fMRI-bilder viser at visse områder aktiveres ved musikalsk aktivitet, andre områder ved matematikk osv., og visstnok skal musikalsk aktivitet være en gunstig stimulans for mange områder. Men dette er altså bare bilder. Fargefeltene viser områder hvor det er litt mer aktivitet enn andre områder, men forskjellen i aktivitetsnivå er mye mindre enn det ser ut for; ofte er den bare 1-3%. Nesten enhver mental prosess aktiverer mange områder i hjernen. fMRI-bildene sier ikke noe om samspillet i hjernen, som er helt nødvendig, og har derfor begrenset verdi. Ved hjelp av denne teknologien kan hjerneforskere si litt mer om hvor vi tenker, men fremdeles ikke så mye om hvordan. Argumentet om at musikalsk aktivitet gir en bilologisk / medisinsk «bedre» hjerne baserer seg på overfortolkning av visse funn, kanskje motivert av at man vil gjerne at det skal være sånn. Idioter kan ha store og medisinsk funksjonsfriske hjerner; det er ikke det som er problemet deres. Å spille musikk for å få større hjerne er argument med tvilsom verdi. Det er også av den samme typen instrumentell argumentasjon som mange andre: musikk kan la seg erstatte av noe annet. Altså: hvis sjakk viser seg å ha endre bedre effekt på hjernens vekst, da bør man jo satse på det, og kutte ut musikk snarest.

For det fjerde trenger mange argumenter av denne typen å utdypes før de eventuelt kan vise seg å være riktige. Et utsagn som «musikk fremmer toleranse og et godt miljø» tas gjerne som en selvfølgelig sannhet (og er også derfor et litt svakt argument), men er det egentlig sant at musikk i seg selv virker slik? Musikk kan sies å være et felles språk mellom mennesker. Det har i hvert fall potensiale til å være det. Men det er mange typer musikk, og i kulturlivet ser vi betydelig segregering, fremdeles. Publikum som går i konserthus og på de store institusjonsteatrene er rekruttert fra samfunnslag med høy utdanning og god inntekt. Brukere av kulturskoletilbud er ikke et tverrsnitt av befolkningen, på nasjonalt aggregert nivå (altså: her er det en del lokale unntak). Et fenomen er at såkalt mesterpedagogikk står sterkt i musikkundervisningen fremdeles, det vil si at en tradisjon overføres fra en generasjon til en annen gjennom personlige møter, også kjent som helt vanlige pianotimer etc. Det personlige forholdet mellom lærer og elev er her viktig, og både lærer og elev får lettest et godt forhold til den som ligner en selv, noe som er spesielt viktig for et langt undervisningsforløp. Dermed blir det til at læreren reproduserer seg selv, så å si, og det at musikklærere tradisjonelt kommer fra middelklassen gjentar seg en generasjon til. Den tette kontakten med gode pedagoger er både kulturskolens kanskje beste argument, samtidig som selve strukturen er problematisk. Hvor toleranse- og miljøskapende enn det å ha enetimer der man bare dyrker sin egeninteresse? Enhver lagidrett er slik sett bedre, hvis det altså er dette som er det egentlige målet. Før dette argumentet kan være gyldig, bør man altså være sikker på at man har en bredde i den pedagogiske stallen og i tilbudet, og at man sørger for at elevene faktisk møter andre og samhandler med dem. At tilbudet har en viss oppbygning der man er klar over alt dette må altså være en del av argumentasjonen, før den blir god og gyldig. Musikk i seg selv kan både integrere, men den kan også segregere.

Sorry Mac! Ingen samfunn står eller faller på om musikktilbudet er godt utbygd, og om du får større hjerne av å spille (masse) musikk er sannsynligvis bare kuriøst i forhold til om du blir et godt og samfunnsnyttig menneske. Helseeffekten kan oppnås minst like bra gjennom andre aktiviteter, eller? Musikk og andre kulturtilbud er ikke livsviktige, det kan man for eksempel sammenligne med Maslows behovshierarki, men det handler om livs-kvalitet. Er ikke det et godt nok argument?
Konklusjon følger…



Next »